Om meg
En varm søndag i mai 1970, så jeg dagens lys på Rikshospitalet i Oslo. Familien bodde i Bærum og etterhvert skulle jeg gå på Steinerskole. Akkurat det siste der, angående skole, så har jeg undret meg over det i alle år siden. For jeg begynte aldri på Steinerskole. Familien flyttet noen år senere til min fars fødeby: Arendal. En av de flotte sørlandsbyen der både skjærgården og nettene er lange og ganske ubrukte. Steinerskoleundringen min skyldes min iboende tanke om at jeg hadde endt opp med å gjøre noe ganske likt som i dag, men på en helt annerledes måte. Heldigvis teller tanken.
På tidligere bloggposter, på en annen blogg enn denne, har jeg skrevet litt av hvert om hvem jeg er, hva jeg tenker på, undres over og temaer som plutselig jeg vil mener noe om. Er du nysgjerrig nok, kan Engleblikk.no, fortelle deg mer om hvem jeg er. Den er ikke rendyrket hverken gründerlivet, Englegaard, arbeidsliv eller politikk. Den er som livet mitt: fullt av fryd, latter og glede (og litt frustrasjon).
Denne bloggen derimot skal være om gründerlivet, næringspolitikk, arbeidsliv, faglig påfyll og relatert stoff til det å drive for seg selv i Norge i dag. Du vil finne nyttige eller unyttige lenker til tekniske og faglige råd, kommunikasjonsstrategier, andres nettsider og historier som jeg mener du ikke bør gå glipp av. Jeg påberoper meg selvsagt retten til å være så personlig jeg vil, og opplyser deg samtidig om at jeg legger følelser ned i alt jeg gjør.
Mitt personlige mantra er: Alt jeg gjør vil jeg og alt er slik det skal til enhver tid. Jeg gjør alltid så godt jeg kan.
Fordi jeg er svært glad for at internett og datamaskiner finnes, vil mye av det du finner på denne bloggen være preget av det. Jeg blir fysisk dårlig og svært sutrete ved å ikke kunne få nettilgang og tilgang på helst en av mine egne Mac´er når jeg mener jeg har behov for det.
Jeg håper du vil finne like mye nytte og glede som meg, av at jeg bruker tid på denne bloggen.
sjefsengel 
Jeg er en voksen mann på snart 84 år, som har kastet seg ut på FACEBOOKs 70.000 favner.
Jeg har i løpet av et halvt år skaffet meg 41 FACEBOOK-venner. Jeg er «kresen». Jeg er opptatt av vennskap «i dybden», ikke «i bredden».
En av mine venner er Erling Okkenhaug, som du antagekig kjenner i forbindelse med filmen om Anne Margrethe Lund (som også var en venn av min datter Merete Sparre).
Så til saken:
Erling la ut en kobling til din blogg om lykke. Jeg valgte å lese den (ikke hele men nok til å skjønne ditt poeng).
Det dukket opp en del spørsmål under lesningen. Jeg oppdaget så at det gikk an å fremlegge tankene mine her på denne kommentarsiden.
Jeg nikket da du inkluderte DØDEN, og bevisstgjøring om døden i dine funderinger.
Jeg tenkte selv på et avsnitt i en avhandling jeg skrev for snart 60 år siden, om den spanske dramatiker Calderón og blant annet om hans skuespill «Livet er drøm». Jeg innførte der en ny dimensjon i tillegg til de fire kjente (rommets tre og tiden), nemlig «den femte dimensjon», evigheten.
Hvis jeg leser mer av det du skriver, vil jeg sikkert få vite hva du mener med «sjefsengel». I mitt vokabular er «engel» (angelos) et sendebud, budbærer. Noen har sendt den, og noen har gitt den et budskap å bære fram …
I går var min kone og jeg i et selskap der det var gamle kjente, i tre generasjoner: fire i min generasjon, to som var foreldre og to som var barn (9 og 13 år).
Da jeg ville takke for maten, fortalte jeg samtidig to varianter av historien om da jeg sa ja til Jesus.
Den ene historien var fra da jeg i 1981 skrev en stil på rumensk (jeg var på sommeruniversitet i Bucuresti for å lære språket), og stilen skulle være om «En viktig begivenhet i livet mitt».
Jeg valgte å skrive om da jeg bestemte meg for å bli en kristen, etter at jeg hadde vært humanetiker og spesielt begeistret for oldtidens stoikere (Seneca, Epiktet, Marcus Aurelius). Jeg fortalte om hvordan jeg kom til at disse filosofer ikke tok på alvor menneskets ansvar. Jeg avsluttet med å fortelle om den nye gleden som min tro ga meg, om meningen troen ga livet mitt, også hinsides døden …
Vår lærer leste min stil høyt for klassen, og kommenterte: «Ja, dere kristne er heldige, dere har ihvertfall et håp. Vi ateister har ikke noe slikt håp …
Den andre versjonen av historien som jeg fortalte i selskapet, var et referat av en kort hilsen jeg kom med under en konfirmasjon i sommer. Den var adressert til konfirmanten og til de mange gjestene som satt rundt langbordet.
Jeg fortalte først at jeg ikke husket mye av det sjømannspresten i Buenos Aires hadde lært oss konfirmanter. Men EN ting husket jeg: Tro er ikke bare det å holde noe for sant, men det er dypest sett TILLIT.
I årene etter min konfirmasjon tenkte jeg ikke på Gud eller Jesus. Jeg fortalte videre at en dag banket det på døren min. Jeg måtte lukke opp innenfra, for det var ingen dørhåndtak på utsiden. Utenfor stod Herren og spurte om han kunne komme inn. Etter å ha tenkt meg om en kort stund, ba jeg ham inn og siden har han vært hos meg resten av livet.
For sikkerhets skyld spurte jeg konfirmanten om hun skjønte at det ikke var noen ordentlig dør jeg snakket om, at DØREN var en metafor, og det hadde hun skjønt.
Jeg sitter her i stuen vår, i slåbrokk, har brakt havregrøt til min syke hustru, og har spist min egen tallerken og drukket morgenkaffe … Klokken er 10.30, vi kom sent hjem fra selskapet.
Jeg skulle egentlig sende en takk til vertskapet for en hyggelig kveld, og så støtte jeg på din blog (via Erling), og sier deg hjertelig takk for den …
Knut
Hei, blogger er noe jeg aldri leser, men kom over denne (via Erling, ja 🙂 Spennende, skal lese mer. 🙂 Og så flott å lese ordene fra Knut Enger Sparre! Tankevekkende og fint 🙂
Det var pussig å lese mitt eget innlegg på SJEFSENGEL, og atpåtil med en hyggelig kommentar fra TULIPAN (takk for den!)
Jeg syntes nok at jeg burde ha sagt noe mer om LYKKE, og ikke BARE om døden …
Og det pussige er at jeg tidligere i dag hadde sendt et spørsmål til min datter og sønn om de syntes jeg kunne skrive noen tanker på min «PROFIL» på FACEBOOK, eller om de ville bli flaue over at deres far kunne skrive slikt noe.
Fra min datter fikk jeg straks beskjed om at jeg bare kunne sette i gang.
Men NÅ kan jeg jo ta en generalprøve på SJEFSENGEL, siden anledningen byr seg.
Her følger teksten jeg sendte til min datter og sønn:
KNUT OG MONA LISAS ENIGMATISKE SMIL
Jeg liker spørsmålet HVA TENKER DU PÅ? som møter meg øverst på siden når jeg går på min «PROFIL» på FACEBOOK (kalles av en eller annen grunn også min «status»).
Jeg har bestemt meg for å kaste alle hemninger og skrive hva jeg tenkte på da jeg gikk meg en tur i nabolaget.
Før jeg ble syk kunne jeg gå omkring med øynene mine vrengt innover mens jeg tenkte mine tanker.
Nå har jeg begynt å gå tur med øynene snudd utover. Da møter jeg en rekke mennesker underveis, folk som jeg aldri har hilst på før …
Noen av dem er naboer som jeg på forhånd hadde advart at jeg sannsynligvis ikke ville komme til å hilse på dem mens jeg vandret, storsnutet, med nesa i sky – med den unnskyldning at jeg led av «visuell amnesi», det vil si at jeg ikke greide å gjenkjenne ansikter …
I mitt nye syn på tilværelsen har jeg, for å være forberedt på å møte folk jeg vil hilse på, anlagt et spesielt lønsk smil, som jeg har valgt å kalle «et uutgrunnelig, litt skjelmsk, Mona Lisa smil» – jeg fristes til å kalle det et FACELOOK-smil – som inviterer til et mulig vennskap.
Når jeg nærmer meg de fremmede som kommer meg i møte, og hvis jeg får øyekontakt, da lar jeg smilet vokse seg bredt, og jeg hilser muntert «God dag!» eller «Hei, hei …!»
Da får jeg et overrasket smil tilbake, et nikk. Vanligvis ikke mer.
Men så hender det at jeg stopper opp, henvender meg til vedkommende med en kommentar, et spørsmål, til og med et kompliment …
Hvis det er en dame kan jeg for eksempel si «Nei, for et nydelig skjerf De har!».
Hvis det er en far eller bestemor som triller en barnevogn, tar jeg en titt og spør om det er gutt eller pike, og legger til: «Så deilig hun er … Ja, vi må benytrte den korte tiden vi har dem mens de er små – tiden flyr så fort …»
Og hvis det er noen som lufter hunden, kan jeg spørre om hva den heter og hvilken rase den tilhører …
Og er det to som står ved et hjørne og klemmer hverandre, kan jeg si til dem spøkefullt, med et misunnelig smil: «Lykkelig ungdom!»
Jeg har gjort en rekke nye bekjentskaper ved hjelp av mitt FACELOOK-smil og min muntre hilsen.
Mona Lisa (Fru Lisa) ble kalt «La Gioconda», hovedsakelig fordi man mente hun var gift med tøy-grossereren Francesco del Giocondo. Men uttrykket «La Gioconda» betyr jo også «den muntre».
Det sies at Leonardos bilde av Mona Lisa skal være en forestilling av lykke, og at LYKKE er hovedmotivet i portrettet. Jeg regner meg som en av de heldige som kan si: «Jeg er et lykkelig menneske!»
Knut
Interessante tanker på denne bloggen. Har tenkt en hel del på flere av temaene. Skal finlese etterhvert…
Disse mantra som blir nevnt er også spennende:
Alt jeg gjør vil jeg og alt er slik det skal til enhver tid. Jeg gjør alltid så godt jeg kan.
Det kreves en uvanlig stor viljestyrke og karakterfasthet for å mene at alt jeg gjør det vil jeg. Hmm. Gjør vel av og til ting jeg ikke egentlig vil. Og alt er vel ikke slik det skal til enhver tid heller, i alle fall ikke som jeg har erfart livet. Ser en slags fatalisme her…
Og gjør jeg egentlig alltid så godt jeg kan? For andre? Gir jeg alltid 100% ?
Er tilværelsen så enkelt strukturert?
Jeg undrer…
Og smiler litt over livets enkelhet og kompleksitet.