Din lykke og andres ulykke

Hvis du tror din oppfattelse av egen lykke ikke betyr så mye for andre enn deg selv og dine nærmeste, eller spiller noen stor og viktig rolle for oss andre – her er en annen mulighet:

-din lykke betyr nemlig særdeles mye mer for den norske befolkning enn du aner!

Jeg advarer deg herved: dette er min lengste bloggpost noensinne.

I mange år har begrepet «lykke» opptatt meg. Jeg bruker ordet bevisst i alle foredrag, overfor kunder og selvsagt i egne tanker og formuleringer. Alle har meninger om lykke. Da professor i statsvitenskap Ottar Hellvik, tidligere i år skulle presentere det norske folks lykkenivå, populært kalt Lykkebarometeret, på et foredrag i Asker bibliotek, da måtte jeg få det med meg.

Hellvik er mannen bak selve oppfinnelsen Lykkebarometeret. Vi har i 25 år vært mer eller mindre «avhengige» av hans og hans stabs teorier, metoder, studier, erfaringer, beregninger, analyser og resultater, dersom vi lurer på i hvor stor grad vi er lykkeligere – eller ulykkeligere, nå enn for syv år siden. Lykke for meg, er gradert etter min egen evne til å føle og oppleve kjærlighet til livet og verden rundt meg.

– Og hva så, tenker du kanskje? Du føler mulig selv at du har oversikt på hvor lykkelig du og dine nærmeste er – de som faktisk betyr noe for deg «in the bitter end»? Dersom «in the bitter end» betyr ved livets slutt – det vil si DØDEN – eller ved veis ende, oppgjørets time eller «når alt kommer til alt»… Da er min teori at man bør inkludere døden og «oppgjørets tanker» i en slik undersøkelse.

Godt inspirert av egne tanker om å livet og døden, kraftig blandet sammen med egne erfaringer fra omgivelsene rundt og det jeg har hørt, lest, sett og blitt fortalt – hva med uttrykket: Når du kjenner døden, kjenner du livet? I går skinte Klungland jr i stolen hos Skavlan, og fortalte om tilgivelse og betydningen av å tenke postitivt – og å handle utifra det gode. (Og svært mye annet vettugt og stort.)

Reaksjonene under Skavlan-programmet var, på blant annet Twitter, entydige. Adjektivene og beundringen var utelukkende postitiv. Underforstått: han viser slike sider vi andre også gjerne vil tilegne oss, lære om, ha mer av…(?) For noen uker siden kunne spesielt interesserte se dokumentarfilmen om Anne Margrethe Lund og VÆREKRAFT. Igjen handler det om kunnskapen om døden, som gjør noe med oss mennesker. De som overlever ulykker, krig og/eller andre nær-døden-opplevelser, og de som ser sine aller kjæreste dø, eller ser er på vei til å dø. Det er da vi/de fleste av oss virkelig lærer om hva som betyr noe i livet. Hva som er egentlig lykke. Er det ikke?

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde fått muligheten til å være en av de som besvarte i en slik undersøkelse, men jeg blir liksom ikke plukket ut av Synovate og Norsk Monitor til slikt.Hva jeg ville svart hadde selvsagt ikke nevneverdig betydd noe som helst for totalbildet, men jeg ville visst enda mer hva jeg blogger om her og nå:) Noen synger om lykke, noen blogger om lykke. Alle er vi opptatt av lykke på en eller annen måte.

Levevilkårsindeksen forteller om ditt leve & lykkenivå, og er ofte politikeres lille eller store «bibel». Disse målingene har mange av oss sett og hørt blitt brukt til å slå andre i hodet med, eller sirlig limt inn i skrytealbumet for å «bevise» hvor flinke man er til å styre landet, innføre nye reformer eller i etterkant av andre store avgjørelser.

Det å sette en verdi på følelser, er i seg selv en alvorlig halsbrekkende øvelse. Viktige målingsfaktorer er Statisk Sentralbyrås mange sirlige nøyaktige tabeller, fakta, rapporter,  kartlegginger og alle statistikker over tid som handler om livskvalitet – altså: lykke. Ut i fra landets brutto nasjonalprodukt kan mangt telles og måles. Annet hvert år utføres undersøkelsen. 3.000 oppfordres og velges ut til å delta. Det forklares at et sted mellom 0,4 og 1,6% ikke vil svare på det første spørsmålet:

«Vil du stort sett beskrive deg som meget lykkelig, ganske lykkelig, ikke spesielt lykkelig eller slett ikke lykkelig?»

Seth Godin hadde for et par dager siden følgende bloggpost: «On buying unmeshurable media«. Ved å ta vekk ordet media, og sette inn «verdier» i stedet – er bloggposten hans fritt oversatt under. Bruk den til hva du vil, jeg synes den passer når man tenker system, budsjettering, ansvarsområder, forretningsplaner, strategier etc.

…bloggposten fortsetter, fortsetter og fortsetter utrolig nok, under illustrasjonen.

Man trenger ikke være rakettforsker (uttrykket er muntert sakset uten tillatelse, fra @gislevonen på Twitter), for å forstå at å måle noe som i utgangspunktet ikke kan måles (følelser), er umulig for de fleste av oss. Men, vi trenger en så nøyaktig indikator som mulig på vår levestandard, og staten tar heldigvis alltid på seg de umulige og vanskelige oppgaver:) For å analysere nordmenns lykkenivå har  professor Hellevik hittil ledet dette arbeidet. Han har laget en skala mellom ytterpunktene på materialistisk og idealistisk verdisyn.

Et av de momentene og på en av de særdeles velfyllte power-point-slidsene til Professor Hellevik, fortalte at et av spørsmålene i levekårsundersøkelsen er: om recipenten har mikrobølgeovn i sitt hushold?(!!) (Det var i vertfall slik jeg forstod det, da han presenterte Lykkebarometerets innhold.) Bare dette spørsmålet alene, er nok til at jeg er skeptisk og føler meg som en rakettforsker. Jeg tror nemlig at mikrobølgeovn betydde snev av lykke/tilfredshet en gang på åtti- og nittitallet, men som overhodet ikke gir annet enn en ukjent grad av frykt og flauhet (?) hos en mikrobølgeovn-eier i dag.

Resten av undersøkelsen, slik den har blitt vektlagt og arbeidet med til nå, trenger ikke å være like lite samsvarende med nåtiden i fremtiden. I siste melding fra Regjeringen om levekår, står det også at OECD stadig publiserer en stor mengde statistikk om ikke-økonomiske verdier, og i Samfunnsspeilet kan vi lese om nøkkeltallene over befolkningens levekår. Indikatorene har blant annet dekket: 1 ) befolkning 2 ) helse 3 ) pleie og omsorg 4 ) utdanning 5 ) arbeid og arbeidsmiljø 6 ) inntekt, lønn og forbruk 7 ) trygd, sosialhjelp og barnevern 8 ) boforhold og boligøkonomi 9 ) fritid og kultur 10 ) kriminalitet 11 ) sosial og politisk deltaking 12 ) økonomi.

Alder, sivilstatus, kjønn og en rekke andre kriterier krysses med svarene.

EFFEKT PÅ LYKKENIVÅ – står det som overskrift på tabellen over.

For meg som verken er rakettforsker, Professor, politiker, psykolog, sosionom, sosiolog eller statsviter, kan jeg selvsagt bomme grovt nå – men, for meg virker det som om omtrent alle disse sannhetene som vist i tabellen over, er…eh spesielle. (Les og tenk selv..) Jeg ønsker vi får offentliggjort undersøkelsens innhold og utseende i forkant, og resultatene i etterkant. Ikke bare konklusjonene…

Jeg håper på flere lykkedebatter og verdidebatter. At ikke bare selve indikatorene blir diskutert, vurdert og sammenlignet med både Europas og de internasjonale måleenheter, men også at metoden undersøkelsen gjøres på, og hvordan tallmaterialet blir forvaltet videre.

Spørsmål jeg har stilt meg (i tillegg til at jeg nikker kraftig til Stiglitz-anbefalingene. Lenke følger litt lengre nede.):

-Hvordan fanger målingene opp frykten for å ikke få eldreomsorg, sykehustilgang og pleiehjemsplass? Hvor mye veier svaret på alt som har med eldreomsorg og pleie for de som er «friske», versus de som har opplevd krigen, er handikappede, pensjonister, uføre, døende, innlagte, husløse, rusmisbrukere eller de som er deres nærmeste? Er det utviklet gradering/vektlegging på svarene fra de som «har førstehåndskunnskap»? Eller er et svar et svar…? Slik jeg leser tabellen, gir de ingen muligheter for å forstå hvilke andre verdier/indikatorer de er målt mot. For at denne undersøkelsen skal ha noen funksjon for fremtidens avgjørelser, må vel 75-åringens svar telle mer enn 15-åringens?

-Hvordan bruker f.eks Nav disse målingene? Nav er selve «dommeren» på om en borger er arbeidsdyktig eller ikke – men, de eksterne oppfatningene preges etter mitt syn av et ekstremt utydelig regelverk. Nav overprøver fagpersoner (i følge media og «sannheter» hos mange. Derfor er Nav øverste organ i eventuell arbeiddyktig eller udyktig.) I og med at alt er relativt i denne verden, så vil hvert menneske både ønske seg og håpe på å bli tatt på alvor. Allikevel; er det mulig å lage et enda tydeligere regelverk?

Hvis vi tenker oss til at de viktigste momentene på Lykkebarometeret virkelig virker, så gir det etter hva jeg har forstått både bedre liv, mer energi, større deltakelse i samfunnet og mer optimisme og aksept for egen situasjon. Dersom «tilfredshet med egne nære relasjoner» slår mest ut – også i fremtiden også – da vil mulig Nav (og andre?) kunne bruke det i sitt arbeid?

Jeg forkorter bloggposten til det ytterste (hehe) ved å kun sette noen stikkord her som kan få dine tanker mot følgende: ferie (hvor langt, hvor ofte, med hvem), internet (hvilke plattformer, hvor mye tid, hva slags innhold), en personlig veileder (én kontaktperson, slik vi har fastlege…), bevegelse (tur i skogen eller tur på byen, trening eller husdyr og bondegård?) politikk og eller aktivisme (er det greit eller ikke, og evnt hva er greit?) kreativ utfoldelse (er dette å skrive bøker, male bilder, håndarbeid, blogging, illustrering, avisinnlegg? Hvor ofte, hvor mye, tidsgrenser, publisering?)

-Ivaretar denne målingen alle som ikke har den arbeidskraften de mener å ha? (Jeg er personlig motstander av kravet om fulltidsstilling i offentlig sektor. Det ville være å undergrave et styres og lederes klare ansvar og PLIKT for å bemanne rett, forvalte ressursene – for brukerne – og dermed samfunnet generelt. Jeg er også motstander av et likelønns-prinsipp mellom sykepleiere og industriarbeidere.)

I mitt hjerte er nordmenn dårlige på blant annet sosialt entreprenørskap, og sysselsetting av mindre arbeidsføre medmennesker. (Gis det nok incentiver fra statlig side? Er vi fornøyde med tiltakene som eksisterer i dag?) Hvor finner vi målingene som omhandler: de som har blitt uføre (for å pynte på statistikken som rammet oss hardt.)? Hvor er de som mener de ikke blir fulgt opp eller får den støtte de mener de har krav på for å tilrettelegge arbeidsituasjoner for dem? Har disse noe sted de egentlig kan fortelle om sin frustrasjon og frykt? Kan vi bruke deres følelser og meninger til noe? Betyr det noe?

Hvor er kvinnene som mulig blir og fortsetter å være hjemmeværende, på grunn av barnehageusikkerhet og/eller skjevhet i hjemmets arbeidsfordeling? Hvor er de som ikke får fast arbeid, grunnet «vanlig deltidspraksis» i helsesektoren? Hvor er alle de som er arbeidssøkende, men lever på familien eller andre? Hvor er de husløse, narkomane, pensjonistene, krigsveteranene og eks-fengselsfuglene som vil jobbe litt eller mye? Hva oppfordrer undersøkelsen disse til å svare – hvilke muligheter har man for at disse tallene/verdiene blir synlige? Hadde det hjulpet for noe eller noen dersom vi vet mer? Hjelper det virkelig på mestringsfølelse og lykke, dersom politikere og fagpersoner proklamerer at «sosiale tilstander» går i arv? Er det å gi mer eller mindre håp for disse «arvingene»?

–Kan man måle frykten for å forstå hvordan lykke kan oppleves?

–Vil svarkvotienten og deltakelse bli større eller mindre, bedre eller forverret, dersom undersøkelsen også ble lagt ut på internet?

–Betyr miljøtrusselen ulikt, og i tilfellet hvor mye, ift geografi, alder, inntekt og utdannelse?

–Betyr globalisering noen endring i begrepet «nære relasjoner»? (Kan venner på nettet erstatte noen/noe? Vil mengde og kvalitet på opplysning og informasjon skape følelser som er viktig for lykke?)

–Betyr det noe om undersøkelsen besvares når som helst i måneden av fruktbare kvinner? Har hormoner noen påvirkning i oppfattelsen av lykke????

–Er det mulig å la nære dødsfall/dødsopplevelser bli implementert som en indikator? (Død er motsatt av mulighet for lykke.)

–Blir økt levealder – krysset med frykten for pleieomsorg noensinne? Og dersom de nye universelle byggelovene gnis inn samtidig – hva blir resultatet da? Vil noen av dagens boligbyggere, bo i de statistisk altfor driftsdyre, flere etasjes, adkomstutfordrende boligene når de blir eldre? Hvem skal bruke disse handikapbadene dersom badet ligger i 2. etasje, og beboeren ikke kommer til og fra huset – på grunn av veien opp eller ned? Hvem vil bo i et boligfelt med mest småbarnsfamilier?

–Hvor er frykten for pensjonsutbetalingene? At det er nok når den tid kommer? Kunne en slik indikator blitt brukt til noe?

–Hvor er muligheten til reell makt tatt med? Har «folket» mer makt eller ikke?

-Hvor blir utdanningskvaliteten og barnehagekvaliteten lagt inn? Dersom utdanningen har noe å si på inntekten og muligheten for arbeid, eller barnehagekvaliteten har noe å si på hvorfor du bor der du bor eller om du er arbeidssøkende (eller sur og sint på at ikke det er mer likestilling i hjemmet og lokalsamfunnet), hvordan fanges dette opp? Eller skal det fortsatt være det som er politikk og religion?

Denne bloggposten er så lang, at jeg føler for å kommentere det. Jeg har skrevet dette mest for egen skyld, for å sette ord på noen av de tankene og refleksjonene jeg har gjort over fenomenet «lykkebarometeret» – og hvorfor jeg ikke bare slår meg til ro med at «slik er det.» Du kan velge å ikke være irritert eller ulykkelig fordi jeg skriver langt. Det er ditt eget valg å lese.

Blogging (i stedet for i et word-dokument – eller i en notatbok) kan gi meg tilbakemeldinger og korreks som jeg tror jeg vil like å motta. Som du forstår; jeg ønsker det:) Hadde jeg ikke hatt internett, ville min livskvalitet vært merkbart dårligere. Min tilgang på internet gir meg stor og målbar grad av lykke!

Nå slipper jeg å gå i egne tanker, og til slutt ende opp svært så ulykkelig og trist for at jeg ikke klarer å forstå mer. Mulig liker jeg ikke at ordet «lykke» blandes inn? Mulig vil jeg endre navnet til Livsbarometeret»? Uansett – jeg ønsker meg rimelige åpne kilder til undersøkelsen neste gang. Før og etter. Jeg ønsker hele Stiglitz-kommisjonens anbefalinger hjertelig velkommen! Om du orker å lese den, ivaretar den det meste, mener jeg. Det gjenstår å se om regjeringen kan bruke resultatene på nye og bærekraftige måter i fremtiden.

Stigliz-kommisjonens anbefalinger i «Commision on the Measurement of Economic Perfomance and Social Progress (også kalt Stiglitz-kommisjonen) sine anbefalinger vies oppmerksomhet i følge regjeringen.no. Jeg tror den kommer i grevens tid, ift det videre viktige arbeidet med å måle nordmenns lykke.

Stiglitz-kommisjonens anbefalinger og rapport var så ufattelig interessant, at jeg lastet den opp på Slideshare. Du finner rapporten i sin helhet nederst på denne lange og lykkelige bloggposten. (Rapporten har 292 sider, og er på engelsk. Finnes også på Fransk dersom det gjør deg lykkeligere fordi du da forstår mer.) Å forstå er en form for mestring. Dette er et godt brukt ord, og kan utløse lykkefølelse. Grad av mestring. Mestringsgrad.

…bloggposten fortsetter, fortsetter og fortsetter utrolig nok, under illustrasjonen.

Det er mitt voksne ansvar å fylle mitt liv med mest mulig lykke, og ikke minst eie tankene og følelsene som gir og fordrer til mest mulig lykke. Slik er det for meg. Dersom jeg er avhengig av andre, for å være lykkelig – den dagen håper jeg ikke kommer. Jeg kan være eller bli avhengig av andres pleie og omsorgsevne/vilje – men, min egen oppfattelse av lykke er opp til meg. Dette skal jeg forklare under neste illustrasjon…

Dersom du kan påvirke din egen lykkefølelse, vil du da gjøre det? Er det et viktig spørsmål å få svar på om det er endringsvilje i mengde lykkefølelse? Eller er det å gripe inn i privatlivet til folk? (hehe). Jeg skriver hehe med stor iver (en slags lykkefølelse) – for nordmenns dobbeltmening om «mye» er etter min mening meget synlig.

Kan tydeligere, mer, oftere,  bred budskapsformidling om sult, nød, hunger, katastrofer, død, drap, vold, mishandling og lignende på noen som helst måte gjøres slik at vi opplever større takknemmelighet og glede for å være til? Kan man bruke frykten til å gjøre noe med egen oppfatning av lykke og av begrepet «leve»? Det er ufattelig mange måter å formidle budskap på, og med noen få oljekroner – kanskje det går? Om det trengs, selvsagt. Vil ikke sløse med oljen:)

Kan noen mene noe mer fra offentlig hold om hva som er best ernæring – og hva som er rus – som folk flest forstår og kan følge? Vil det være av betydning for folks lykkefølelse å få mer sukker – kortsiktig og langsiktig? Hvorfor kan ingen ta upopulære spørsmål inn i undersøkelsen? Om rus – og forklaringer hva slags ulike former for rus det snakkes om. Fordi undersøkelser som innholder spørsmål/meninger/eksempler om rus, sykdom og ernæring fort kan havne i gale hender, så går jeg utifra at disse spørreundersøkelsene er og blir laget vanntette for evnt misbruk av innsamlede opplysninger.Vi har noen av verdens beste innen sikkerhet og databehandling/deling – kanskje de kan bidra?

Vi har alle kunne hatt godt av å forstå hvor utbredt alkoholisme egentlig er (det er noe som heter mørketall), hvor mye smertestillende (reseptbelagt og ikke), hvor mye folk spiser (og hvor mye de kaster.) Mange av disse tallene finnes allerede, men å implementere disse i samme lykkeunivers – og vår egen oppfatning av forholdene. Ja, det ville vært mer enn interessant.

Jeg prøver å komme på hvorfor vi ikke bør vite dette, men klarer ikke å komme på noen fornuftige nok grunner. Åpenhet, transperente forhold… Dersom grunnen er at det folk ikke vet, har de ikke vondt av – at det kan oppildne folk, skape frykt og redsel… Hm, jeg tror ærlighet vil vare enda lengre. Stikke den berømte lykkefingeren i lykkejorden. Det er vel derfor denne lykkeundersøkelsen egentlig finner sted? Eller har jeg tatt feil? (Jeg begår feil, jeg også.)

Innimellom folks oppfatning, dersom noe egentlig kunne vært konstant, så kunne en måling vært interessant, hvis den hensyntok tidspunktet ift en valgperiode/valgtidspunktet, eller ift store globale hendelser, når den fant sted. Mest sannsynlig vil man få et enda bedre/tydeligere resultat, dersom de samme personene også svarte mer enn én gang i løpet av et gitt tidperiode. Mest sannsynlig ville også det vært interessant å følge en hel gruppe gjennom et liv, med akkurat de samme spørsmålene.

Mest sannsynlig kan det også tenkes at «noen der ute» har gode forslag til videreutvikling av denne type målinger. (Crowdsoursing kan det gjerne kalles.) Mange fagpersoner blir intervjuet og forsker på temaene hver på sin tue. Må det tydeligere frem noen flere versjoner av: født sånn eller blitt sånn?

Mulig bør slike barometre analyseres av et par frittstående grupper både faglig og ikke-faglig, for å ivareta «folk flest». Alle skal med! Viktigheten av universell utforming i spørsmålsstilling, oppsett, oppbygging, kryssing og analysemetode (+++), vil være vesentlig dersom de som skal komme med «the conclution» egentlig skal ha noen konklusjon som er av verdi for noen andre enn seg selv.

Hvis vi skal fortsette å slå oss på brystet og si vi er best på likestilling, at kvotering funker, at vi er gode på entreprenørskap (og ikke innovasjon), at vi har «penger på bok» (men, ingen aner om hvordan VI mener de skal brukes, forvaltes eller fordeles, eller om vi mener noe om vi tror dette fondet blir brukt opp før vi føler vi får vår del..), vi har stor natur, vi tar klima på alvor, vi har et rikt dyreliv, vi har likestilling, vi har full barnehagedekning, at vi er et av verdens beste land å bo i – ja, og du kjenner alle disse setningene som mange av oss ikke forstår hvordan har oppstått.

Det er denne undersøkelsen som virkelig er VIKTIG for oss. <–Det har blitt en stor sannhet for meg. Viktigheten av denne undersøkelsen:) Derfor er det denne FLERE av oss burde få muligheten til å delta på.  Nesten alle som har lov/potensielt blir trukket ut til å delta i denne undersøkelsen, er for eksempel på nett. Går det derfor an å bruke noen av våre spor, lokasjoner, clouder, reell betalingshistorikk og allerede registrerte offentlige data til noe som helst?

Er denne undersøkelsen i det hele tatt «gyldig», fordi mennesket får utfordringer med utenforståendes påvirkning når de sitter der hjemme og krysser av? Betyr folks partipolitiske eventuelle tilknytning i det hele tatt noe i analysearbeidet, eller kjønn, nasjonalitet, alder eller har noen tenkt på partner/ektefellen som kan true noen til å krysse feil….

Ikke får hele Norge lov til å stemme via mobil eller nett, fordi vi kan bli truet, kjøpt-og-betalt eller påvirket av noen. Men, denne undersøkelsen – som jeg gjentar at jeg mener er viktigere enn mange tror – den skal vi kunne dille med en sen kveldstime etter at minsten har grått seg i søvn, mannen inviterer til litt kos og svigermor maser (igjen) på Facebook? For å ikke snakke om alle e-postene som burde vært sendt, og husarbeidet som skriker taust.

Nå gjelder det hvordan neste undersøkelse blir til slutt – og hvordan den kan brukes på best mulig måte, av alle som kan ha nytte av den.

I et forsøk på ærlig optimisme og bunnsolid lykkebergnings-skepsis, har jeg brukt så og si hele lørdagen til å utbrodere viktigheten av noe som kunne vært viktigere enn det forhåpentligvis er. En bedre undersøkelse vil mulig ta fra en hel haug papirflyttere sin jobb, og noen politikere hadde ikke hatt så mye å si og mene om så mangt. Mulig hadde effektiv informasjonsinnsamling, spart samfunnet for noen kroner, og hva koster egentlig denne forskningen oss, totalt sett? Kanskje har noen «der ute» laget programmer som fungerer enda bedre enn de man bruker i dag?

Men, kanskje ønsker vi ikke å vite, fordi litt av livet handler om å ikke vite alt. At det å ikke vite hva som skjer mest sannsynlig er lykke. At lykke betyr å leve – et håp om morgendagen. At håpet gir nok energi til å delta i samfunnet, fordi man ser det er alltid noe å ta tak i, mene noe om, bidra med og være til hjelp for noen. -Og da er det like greit å spørre: hvordan kan man vite at folk ikke har lyst til å vite, eller vil bli lykkeligere av å vite mer?

Sannelig er jeg ikke der jeg begynte…. Kanskje konkluderer jeg foreløpig med at dårlige undersøkelser må forkastes, dersom ingenting er målbart. Har Seth Godin rett? (Og alle de andre som har stilt spørsmålstegn ved denne undersøkelsens egentlige nytteverdi?) Kan en annen analyseform og innhold gi så gode svar at det gir utslag på innovasjon? På likelønns-utfordringene? På entreprenørskap eller gir en bedre helse? På eldreomsorgen? Jeg føyer også til at jeg ikke har oppdaget noe tegn på internet til at noen har motsatt seg en kraftig endring av Lykkebarometerets metoder og innhold.

Innbiller meg at ingen kan svare på hvor bra «den nye undersøkelsen» blir – før den er prøvd. Og ingen vet heller svaret på hva lykke er, før du er nærmest døden. Så det så.

«Du kan tro at du kan bli lykkeligere, og du kan tro at du ikke kan bli det.

I begge tilfeller vil du få rett.»

PS: Lykkefølelsen min steg til slutt ikke i takt med antall ord i bloggposten. (3.888 ord. Dvs målbart.)

Her er noen relaterte lenker:

Aftenposten: «….ikke som andre lykkelige?» 06.04.10

Vil du sende Professor O. Hellevik en e-post? Trykk her.

Thomas Hylland Eriksen: Storeulvsyndromet

Daniel Gilbert: Stumbling on Happiness

Nettprat om lykke. Professor Hellevik svarer Aftenpostens lesere på nett.

Bloggen: Honest Thinking.org

Seligman: Ekte Lykke

Stefan Klein: Lykkeformelen

Anne Hafstad, aftenposten.no: Finn din egen lykkeformel

Utdrag fra nettprat om lykke med Professor Hellevik:

Ottar Hellevik: «Lykke er en følelse av glede og velvære som vil svinge over tid. Det vi spør om i Norsk Monitor er det mer generelle stemingsleiet en har, hvordan en vanligvis føler seg. Ekstatisk lykke er utvilsomt noe en bare opplever i korte øyeblikk, om det noen gang skjer»

Stiglitz-kommisjonens anbefalinger:

-og skal jeg være helt ærlig: det gir meg et snev av lykke dersom du kommenterer:)

Reklame