Mer barnearbeid, takk!

Etter en trist, vond og sår opplevelse i matbutikken i går kveld, innser jeg at nå må noen fortelle hvor sykt vårt pertosomniske* land har blitt. Det eksisterer en slags sannhet hos folk flest, om at Norge har oljepenger nok til oss alle. Eller for den saks skyld, har et velferdssystem som ordner opp for oss ,dersom vi av en eller annen grunn ikke klarer dette selv. Jobben har omtrent blitt et onde, og det er nå alt for mange av dere som tenker, føler og tror:

…jeg bare jobber her.

Det jeg opplevde i går, var tåren som fikk øynene mine til å renne over. Ja, jeg gråt. På egne vegne, på butikken vegne, på servicebransjens vegne og på samfunnets vegne. Etter først å ha skrevet et personlig brev til den ansatte i matbutikken, som ga meg en fæl opplevelse, tvitret jeg om opplevelsen. Fortalte ikke hvilken butikk, men inni meg var tvilen sådd. Brevet leverte jeg aldri.

Det som skjedde, var at jeg gikk inn på den matbutikken som jeg omtrent alltid bruker, når hotellet vårt bare trenger litt av ett eller annet. Når vi går tom (dersom det dessverre skjer), da bruker jeg en av nærbutikkene her. Vi har opprettet konto der, og jeg sender gjerne mine ansatte dit. Hele tiden har jeg valgt akkurat denne butikken, fordi jeg har følt meg velkommen der.

Etter i går føler jeg meg ikke velkommen der mer. Da jeg hadde tuslet rundt og fått med meg det jeg skulle, legger jeg varene på båndet. Jeg anser meg som et praktisk menneske, så jeg pakker gjerne ned varene mens kassebetjeningen slår inn, og jeg skriver gjerne under på kredittbongen mens jeg samtidig snakker i telefonen. Fordi jeg selv har ansatte som er utålmodige på at jeg skal komme raskt tilbake med varene, velger jeg å snakke i mobilen mens jeg blir ekspedert. Jeg føler jeg gjør et klokt valg overfor min bedrift. Prøver alltid å smile som for å si «unnskyld» til betjeningen, slik at de ikke skal føle seg tilsidesatt. Ikke opptar jeg mer arbeidstid av kassebetjeningen, fordi jeg lar dem ikke vente på meg til jeg er ferdig i telefonen. Jeg bare multitasker…

Mens varene piper gjennom kassescanneren, sier den ansatte:

Du er den verste kunden vår.

Jeg smiler, små-ler, og svarer noe måpende tilbake, men med et glimt i øyet: Det mente du vel ikke? Dermed begynner den ansatte å forklare hvorfor jeg er den verste kunden deres. Du handler så mye (dvs ca 200.000 i året) og du snakker ofte i mobilen. Jeg starter med å forklare at jeg pakker mens jeg løper ut av døren, jeg lar kunder ofte slippe foran dersom jeg har tid, og jeg betaler eller signerer mens jeg snakker i mobilen. Den ansatte står på sitt. Ganske lutrygget, med vingene hengende rett ned, går jeg ut i bilen. Trist som bare jeg kan bli.

Hva mente egentlig den ansatte? Er dette noe bare vedkommende synes? Er dette noe alle de ansatte synes – eller er dette noe hele byen synes? Paranoien hadde tatt et klamt grep, og jeg kjente noe strammet. Er det bibelbeltet (jfr at jeg kaller meg sjefsengel), er det uvitenhet, er det en sleivbemerkning, har jeg figurert for mye i media i forhold til andre her i bygden,  eller er jeg et langt fra ålreit menneske?

Derfor tvitret jeg litt om min tristhet. Det hjalp meg! Tusen takk for masse støtte. Takk for at internett finnes:) Jeg kunne legge meg med et ganske greit smil i går kveld. (Helt nederst forteller jeg hva jeg har gjort med «saken», for jeg var ikke sikker før i sted om hvordan jeg kunne snu denne hendelsen til å bli noe bra for de involverte parter.) Selv om jeg fikk støtte for at jeg kanskje er en passe ok person, så blir jo ikke bransjen noe bedre av det, eller den manglende yrkesstolteheten ti lbutikkansatte noe bedre…?

I natt grublet jeg før jeg sovnet, på samtalen jeg hadde med en venninne, fordi jeg i går også var så skuffet over at prestene hadde tatt på seg offerkappen i full offentlighet. Jeg hadde nemlig lest: «Ber prestene sykemelde seg oftere» på Aftenposten.no. Lederen for Presteforeningen hadde selvsagt gått ut med det langt fra glade budskap i Vårt Land først. Matbutikkopplevelsen min var bare det som fikk det til å koke over av sorghet hos meg.

– Det er ingen grunn til å tro at prester er mindre syke eller har bedre arbeidsvilkår enn andre ansatte i staten, sier Mindestrømmen, leder av Presteforeningen. kilde: Aftenposten.no

– Det har med presterollen og lojalitet å gjøre. På en dag med få avtaler slenger man seg heller på sofaen uten å fylle ut skjemaet, og så tar man arbeidet igjen når man føler seg bedre.  …vi står overfor en betydelig underrapportering av korttidsfravær, sier Mindestrømmen kilde:Aftenposten.no

Det er på tide å mene noe om arbeidsfravær med en annen innfallsvinklel. En ting er at hvem tør å motsi seg prestenes påstand om at de har strukket seg for langt? Prestene har faktisk jobbet så hardt, at de ikke har hatt krefter igjen til å fylle ut egenmeldingsskjemaet engang. De har vært for slitne, og lagt seg ned på sofaen en annen dag for å hente seg inn i stedet. (…)

Hva gjør det så spesielt at nettopp prestenes sykefravær er så lavt? Hva er det som styrer denne hellige yrkesgruppen til å yte noe vi andre ikke kan eller føler – siden tallenes tale er så tydelig? Jeg tolker deres uttalelser til at: De står på når det er viktigst, og så får de heller hente seg inn igjen på sin egen ulønnede fritid. De mener de har betydelig underrapportert korttidsfraværet, mens de burde fått betalt for å yte det de måtte prestere ekstra for å få det til… De har tydeligvis ytt, og ikke fått nok tilbake. Ikke nok lønn for strevet og alt de har lidd seg igjennom. Nå er det nok. Selv for prestene. De har gått noen mil ekstra… og de har ikke kommert til det målet de ønsket.

Prestene har ofret seg!

Fordi presten antakeligvis er der hvor han eller hun skal være, spesielt på søndager og i høytider, så aner jo ikke vi andre hvor ille de har det de andre ukedagene når avtaleboken ikke er så full. Dette har prestebestanden skjult for oss. Klart det skal være rom for å bli syk, være syk og ikke føle seg tvunget til å jobbe da. Prestene har gått den ekstra milen for å få jobben gjort. De har strukket seg langt, når de burde lagt seg under dynen. De har hatt store snev av det mange også kaller høy arbeidsmoral eller bare rett og slett moralskt ansvar for det ansvaret de har påtatt seg. Dette har kostet mye slitasje på sofaene i de mange presteboliger.

Med sin uttalelse (og tallenes tale) forteller de samtidig at det er MULIG å gå mil etter mil, og ta seg igjen en annen dag. Her er jeg endelig omtrent ved sakens kjerne:

Når prestene går ut og stiller seg opp som de fremste av de fremste – som ofre… Da har vi virkelig en større utfordring i samfunnet enn statistikker og tall kan «bevise». Rundt omkring i Norges land går det mennesker som strekker seg mange mil lengre enn dem også. Dette gjelder vel ikke bare prestene?

At gravide Gunn må ligge på sofaen sin i to døgn, fordi hun gikk en ekstra mil på sin jobb, går ut over de andre ungene hjemme og mannen som må støvsuge atter en dag fordi mor er sliten. At Tor jobber enda noen timer overtid, for å sørge for at revisorarbeidet blir levert innen fristen – han går også noen mil – og kona drar atter på hyttetur uten far.

Enten det er sykepleieren som vet at Arne Gustav på 95 år ikke har dusjet på tre uker, så hun titter innom på kveldturen, som hun allikevel skulle ta med sin venninne. Kanskje er det kreftsykepleieren som betaler for råvarer og baker kake på fritiden for å ta med til sine pasienter i en tøff tid som hun vet venter dem. Det kan være læreren som ringer elevene sine på kveldstid, fordi de vet at far ikke «finnes» og mor er ruset igjen. Dette gjør de, fordi de føler et ansvar for å vise omsorg for sine medmennesker. De går også mange mil,  de også. Dette skal vi være takknemmelige for. Akkurat slik vi er takknemmelige for at alle gjør så godt de kan, med et godt hjerte.

De frivillige som jobber GRATIS for kirkens mange oppgaver hvert år – hva tror dere de velger bort for å kunne utføre sine oppgaver? Disse frivillige gjør det kanskje i kraft av at de føler sin delaktighet som vesentlig viktig for kirkearbeidet. Noen av dem tar til og med fri fra sine ordinære jobber, for å kunne hjelpe kirken, tjene Gud, det de tror på, og sitt fedreland. Om de føler de ofrer eller velger bort – det aner jeg ikke. Jeg håper de velger fordi de har lyst til å ikke la være.

Det bør være vanlig å ville gå noen mil for det man tror på, eller har tatt på seg et ansvar for å utføre. Det er det som gjør at noen redder deg fra et brennende fly, selv om de har egne brannskader og knapt kan stå oppreist. Man henter frem krefter når det trengs, i hverdager og i jobbene sine. Til og med de som er sykmeldte kan hende går noen mil, for å klare å hente Tullemor i barnehagen, for deretter å ligge utslitt på baderomsgulvet fordi smertene stikker. Hun går også noen mil.

Hva forteller matvarebutikk historien meg? Jo, at det finnes nok av de som «bare jobber her». De som føler de er nedgradert til å måtte jobbe der (eller andre fysjomyrker som søppelmenn, renholdsarbeidere eller oppvaskhjelp…)Hva nå enn som er motivet til å ofre seg for noen, for å få en jobb – dette må dere kjenne på selv. Er jobben «bare et steg på veien vdere, og dermed ikke viktig?»

Det beste hadde vært om du jobbet et sted fordi du har lyst og kjenner at du har noe å bidra med. Fordi du er stolt av den jobben du har, og fordi ingen jobb, eller mennesker er bedre enn andre. Vi trengs alle sammen. Og vi trenger alle som kan gå den ekstra milen, for det er noen som virkelig TRENGER at noen kjenner til at disse milene eksisterer uansett .. Noen må gjøre det du ikke gjør, dersom du av en eller annen grunn ikke klarer å gjøre det du har sagt at du kan. Det er lov til å bli syk og det er jeg evig takknemmelig for.

Men, er det virkelig lov til å ikke mene at vi skal gjøre så godt vi kan? At det er normalt å hente seg inn igjen etter en god innsats? Tror du ikke Grete Waitz måtte hvile og hente seg inn etter et maratonløp? Tror du ikke at alle vi som blogger, tvitrer og bruker tid på internett, tar denne tiden fra noe annet?  Alt koster tid og krefter, for at samfunnet skal gå rundt. Det er når noen mener at samfunnet skal rydde opp uansett og når du sovner hen på sofaen, at jeg blir skuffet over deg. Det er kun deg jeg vil snakke med.

Selv tar jeg innimellom i bruk barnearbeid på min jobb. En dag var det plutselig flere gjester, i forhold til det mine ansatte klarte å hamle opp med. Slik skal jo avverges i forkant, men denne dagen skjedde det fatale. Gode råd var dyre… Jeg fortalte til gjestene at det ville ta litt ekstra tid med maten, og at de hadde et valg om de ville bli, eller om vi skulle hjelpe med å finne et annet spisested for dem. Jeg beklaget at vi hadde tatt i mot så mange, uten å begrense oss og si stopp.

Siden alle gjestene ville bli,  spurte jeg pent englebarnet om hun kunne servere mat til noen gjester. Hun var 7 år og kjempe stolt for den tilliten fra sin mor. Det ble skrubbet hender, gredd hår og på kom et altfor stort forkle. Hun serverte smilende, men løp betuttet tilbake. Jeg ble kalt sporenstreks ned i restauranten. Gjestene var danske, og det de spurte om var:

Driver I børnearbeid?

Jeg tenkte at her er det bare å svare med hele mitt hjerte: Ja, det gjør jeg. Når du eller jeg er i Italia,  og gamlemor kommer humpende med spagettigryten, så synes vi at det er hyggelig at hun hjelper til. Vi blir myke i blikket når den franske søte gutten kommer med fersk baguett, der vi sitter under oliventreet på vingården. Vi synes verden er full av mennesker som tar i et tak for sin familie. Jeg fortalte i det vide og det brede om at jeg synes våre barn slipper å ta del i oppgaver hjemme, mens det burde vært naturlig. At det er slik vi nører opp under at noen andre kan gjøre alt for dem. Vi betaler ukelønner, eller bare penger – vi kjøper oss fri fra dårlig samvittighet ved å servere nye boller fra Statoil. Vår største utfording er omtrent å begrense antall timer foran en skjerm.

Disse danske gjestene viste seg til å være ikke hvem som helst. Det var en av Danmarks kjente daglige radiostemmer, en journalist ved navn Monica Krog-Meyer og hennes kjære Jens Ulrich som var gjestene som ville ha svar på børnearbeid. Det viste seg at de var så begeistret for hele Englegaard, maten og mulig en heftig forklaring om at mer barn i naturlig arbeid, som de ser «nytter» kan være lurt for samfunnet. Det endte med en helside, fantastisk flott, i Berlingske Tidende.

Dagens oppfordring til politikere: få ungt entreprenørskap inn i barnehager og skoler, slik at lærdommen blir slik den er i virkeligheten. I stedet for å lage prosjekter der barna maler på steiner som besteforeldre og foreldrene kjøper, og der budsjettene til råvarene er høyere enn inntektene – hva lærer det egentlig barna? La sosial entreprenørskap bli slik at alle oss der ute kan se dem. Løft dem opp. Benytt dere av noen av alle de gode designere og produktutviklere Norge eller verden byr på, og la de som jobber i disse bedriftene se at vi andre trenger dem i samfunnet. Hvis klutene de strikker på strikke maskinen, kun blir kjøpt av familien eller andre bedrifter på grunn av dårlig samvittighet – hvorfor tror dere at disse ikke oppdager det?

Dagens oppfordring til arbeidende: Vær glad for at det i det hele tatt finnes en jobb. Vær glad for at du får anledning til å ha en jobb, mens du «venter» på neste jobb. Ikke tro at din syvårige utdannelse gjør at du dermed har krav på høy lønn uansett hvor du jobber. Ikke gidd å fortell meg at du heller vil være arbeidsledig, enn å kaste bort tiden din på en verdiløs jobb. Vær takknemmelig for at du også kan bli syk dersom du har en jobb, at du får lønn selv da. Men,ikke la meg møte deg som ikke gidder. Som sleiver såpass at jeg lurer på hvorfor du ikke holder deg hjemme, eller om jeg må fundere på hvem du ofrer deg for. Skal jeg synes synd på deg? Ta ansvar for ditt eget liv, og dine egne valg.

Dagens oppfordring til prestene: Dere burde være stolte av denne statistikken. Gå foran med et godt eksempel. I dag har kirken  ca 7.750 årsverk, engasjerer over 110.00 mennesker til å jobbe gratis (dvs gå noen mil for noe de tror på), samler inn 132.687.937 kr i kirkeofringer og givertjeneste m.m (2008 tall) og får rundt 3 milliarder kroner fra staten til kirkens arbeid. Ta av dere offer-kappen, den kler dere ikke! Kildehenvisning: Tallstatistikken på Den Norske Kirkes egen nettside.

Takk for at du leste hele hjertesukket og offer-tankene som jeg ikke får ut av verken hjerte eller hode. De måtte ut gjennom tastaturet. Er takknemmelig dersom du legger igjen en kommentar.

Dersom du lurer på hva jeg har gjort med butikkopplevelsen min, utenom å blogge om den, tvitre om den og legge den ut på Facebook… Jo, jeg gikk innom butikken i sted. Der var den heldige/uheldige ansatte i kassen i dag igjen. Jeg stilte meg opp i kø. Da den ansatte så på meg, og jeg spurte om det var noen som kunne avløse vedkommende et par minutter, var svaret: Vil du ikke handle hos meg.. Jeg spurte vedkommende om vi kunne gå et sted der ingen hørte oss. Det gjorde vi.

Jeg fortalte at jeg var svært såret etter gårsdagens handel. Om vedkommende husket hva som ble sagt? Nja…? Jeg repeterte at jeg hadde fått høre at jeg var den verste kunden deres. Uten at jeg skal gå i detalj om hva som ble sagt mellom oss; så endte historien godt. Den ansatte hadde virkelig tårer i øynene,  tok meg i hånden og lovte at dette skulle aldri gjenta seg. Vedkommende hadde sett på jobben sin som «bare en jobb» på vei mot det store målet – nemlig talentskolen til denne matvarekjeden.

Fordi jeg stoler på det jeg så i vedkommendes øyne, så tror jeg på det som ble sagt der på bakrommet. Jeg har sagt jeg ikke skal fortelle sjefen dette, for det gir ingen mening. Jeg har sluttet å være deres kunde, fordi jeg vil ikke gå rundt og lure på hvor mange andre av dem som eventuelt også synes det – siden denne type «kundeinndeling» faktisk når helt ut til kunden. (dvs meg). Det eneste jeg ønsket meg, sa jeg, var at vedkommende reagerte overfor sine medarbeidere dersom andre falt for liknende fristelse og tenkte seg om hvilke ord som er lurt å la være å si.  For det er umulig å vite hva slags bagasje vi kunder kommer med. Jeg hadde dessverre en hel irritasjon av prestenes underrapporte sykefravær med meg, og andre hormonelle irritasjoner over økt ansvarsfraskrivelse i samfunnet, der jeg spankulerte denne kvelden i min matbutikk. Jeg ønsket vedkommende lykke til med hvert skritt på sin vei videre, og at hver jobb skulle utføres fordi den var viktig og kjærkommen.

*petrosomnia – at man blir søvnige av å ha for mye oljepenger.