Skip to content

Mer barnearbeid, takk!

26/03/2010

Etter en trist, vond og sår opplevelse i matbutikken i går kveld, innser jeg at nå må noen fortelle hvor sykt vårt pertosomniske* land har blitt. Det eksisterer en slags sannhet hos folk flest, om at Norge har oljepenger nok til oss alle. Eller for den saks skyld, har et velferdssystem som ordner opp for oss ,dersom vi av en eller annen grunn ikke klarer dette selv. Jobben har omtrent blitt et onde, og det er nå alt for mange av dere som tenker, føler og tror:

…jeg bare jobber her.

Det jeg opplevde i går, var tåren som fikk øynene mine til å renne over. Ja, jeg gråt. På egne vegne, på butikken vegne, på servicebransjens vegne og på samfunnets vegne. Etter først å ha skrevet et personlig brev til den ansatte i matbutikken, som ga meg en fæl opplevelse, tvitret jeg om opplevelsen. Fortalte ikke hvilken butikk, men inni meg var tvilen sådd. Brevet leverte jeg aldri.

Det som skjedde, var at jeg gikk inn på den matbutikken som jeg omtrent alltid bruker, når hotellet vårt bare trenger litt av ett eller annet. Når vi går tom (dersom det dessverre skjer), da bruker jeg en av nærbutikkene her. Vi har opprettet konto der, og jeg sender gjerne mine ansatte dit. Hele tiden har jeg valgt akkurat denne butikken, fordi jeg har følt meg velkommen der.

Etter i går føler jeg meg ikke velkommen der mer. Da jeg hadde tuslet rundt og fått med meg det jeg skulle, legger jeg varene på båndet. Jeg anser meg som et praktisk menneske, så jeg pakker gjerne ned varene mens kassebetjeningen slår inn, og jeg skriver gjerne under på kredittbongen mens jeg samtidig snakker i telefonen. Fordi jeg selv har ansatte som er utålmodige på at jeg skal komme raskt tilbake med varene, velger jeg å snakke i mobilen mens jeg blir ekspedert. Jeg føler jeg gjør et klokt valg overfor min bedrift. Prøver alltid å smile som for å si «unnskyld» til betjeningen, slik at de ikke skal føle seg tilsidesatt. Ikke opptar jeg mer arbeidstid av kassebetjeningen, fordi jeg lar dem ikke vente på meg til jeg er ferdig i telefonen. Jeg bare multitasker…

Mens varene piper gjennom kassescanneren, sier den ansatte:

Du er den verste kunden vår.

Jeg smiler, små-ler, og svarer noe måpende tilbake, men med et glimt i øyet: Det mente du vel ikke? Dermed begynner den ansatte å forklare hvorfor jeg er den verste kunden deres. Du handler så mye (dvs ca 200.000 i året) og du snakker ofte i mobilen. Jeg starter med å forklare at jeg pakker mens jeg løper ut av døren, jeg lar kunder ofte slippe foran dersom jeg har tid, og jeg betaler eller signerer mens jeg snakker i mobilen. Den ansatte står på sitt. Ganske lutrygget, med vingene hengende rett ned, går jeg ut i bilen. Trist som bare jeg kan bli.

Hva mente egentlig den ansatte? Er dette noe bare vedkommende synes? Er dette noe alle de ansatte synes – eller er dette noe hele byen synes? Paranoien hadde tatt et klamt grep, og jeg kjente noe strammet. Er det bibelbeltet (jfr at jeg kaller meg sjefsengel), er det uvitenhet, er det en sleivbemerkning, har jeg figurert for mye i media i forhold til andre her i bygden,  eller er jeg et langt fra ålreit menneske?

Derfor tvitret jeg litt om min tristhet. Det hjalp meg! Tusen takk for masse støtte. Takk for at internett finnes:) Jeg kunne legge meg med et ganske greit smil i går kveld. (Helt nederst forteller jeg hva jeg har gjort med «saken», for jeg var ikke sikker før i sted om hvordan jeg kunne snu denne hendelsen til å bli noe bra for de involverte parter.) Selv om jeg fikk støtte for at jeg kanskje er en passe ok person, så blir jo ikke bransjen noe bedre av det, eller den manglende yrkesstolteheten ti lbutikkansatte noe bedre…?

I natt grublet jeg før jeg sovnet, på samtalen jeg hadde med en venninne, fordi jeg i går også var så skuffet over at prestene hadde tatt på seg offerkappen i full offentlighet. Jeg hadde nemlig lest: «Ber prestene sykemelde seg oftere» på Aftenposten.no. Lederen for Presteforeningen hadde selvsagt gått ut med det langt fra glade budskap i Vårt Land først. Matbutikkopplevelsen min var bare det som fikk det til å koke over av sorghet hos meg.

– Det er ingen grunn til å tro at prester er mindre syke eller har bedre arbeidsvilkår enn andre ansatte i staten, sier Mindestrømmen, leder av Presteforeningen. kilde: Aftenposten.no

– Det har med presterollen og lojalitet å gjøre. På en dag med få avtaler slenger man seg heller på sofaen uten å fylle ut skjemaet, og så tar man arbeidet igjen når man føler seg bedre.  …vi står overfor en betydelig underrapportering av korttidsfravær, sier Mindestrømmen kilde:Aftenposten.no

Det er på tide å mene noe om arbeidsfravær med en annen innfallsvinklel. En ting er at hvem tør å motsi seg prestenes påstand om at de har strukket seg for langt? Prestene har faktisk jobbet så hardt, at de ikke har hatt krefter igjen til å fylle ut egenmeldingsskjemaet engang. De har vært for slitne, og lagt seg ned på sofaen en annen dag for å hente seg inn i stedet. (…)

Hva gjør det så spesielt at nettopp prestenes sykefravær er så lavt? Hva er det som styrer denne hellige yrkesgruppen til å yte noe vi andre ikke kan eller føler – siden tallenes tale er så tydelig? Jeg tolker deres uttalelser til at: De står på når det er viktigst, og så får de heller hente seg inn igjen på sin egen ulønnede fritid. De mener de har betydelig underrapportert korttidsfraværet, mens de burde fått betalt for å yte det de måtte prestere ekstra for å få det til… De har tydeligvis ytt, og ikke fått nok tilbake. Ikke nok lønn for strevet og alt de har lidd seg igjennom. Nå er det nok. Selv for prestene. De har gått noen mil ekstra… og de har ikke kommert til det målet de ønsket.

Prestene har ofret seg!

Fordi presten antakeligvis er der hvor han eller hun skal være, spesielt på søndager og i høytider, så aner jo ikke vi andre hvor ille de har det de andre ukedagene når avtaleboken ikke er så full. Dette har prestebestanden skjult for oss. Klart det skal være rom for å bli syk, være syk og ikke føle seg tvunget til å jobbe da. Prestene har gått den ekstra milen for å få jobben gjort. De har strukket seg langt, når de burde lagt seg under dynen. De har hatt store snev av det mange også kaller høy arbeidsmoral eller bare rett og slett moralskt ansvar for det ansvaret de har påtatt seg. Dette har kostet mye slitasje på sofaene i de mange presteboliger.

Med sin uttalelse (og tallenes tale) forteller de samtidig at det er MULIG å gå mil etter mil, og ta seg igjen en annen dag. Her er jeg endelig omtrent ved sakens kjerne:

Når prestene går ut og stiller seg opp som de fremste av de fremste – som ofre… Da har vi virkelig en større utfordring i samfunnet enn statistikker og tall kan «bevise». Rundt omkring i Norges land går det mennesker som strekker seg mange mil lengre enn dem også. Dette gjelder vel ikke bare prestene?

At gravide Gunn må ligge på sofaen sin i to døgn, fordi hun gikk en ekstra mil på sin jobb, går ut over de andre ungene hjemme og mannen som må støvsuge atter en dag fordi mor er sliten. At Tor jobber enda noen timer overtid, for å sørge for at revisorarbeidet blir levert innen fristen – han går også noen mil – og kona drar atter på hyttetur uten far.

Enten det er sykepleieren som vet at Arne Gustav på 95 år ikke har dusjet på tre uker, så hun titter innom på kveldturen, som hun allikevel skulle ta med sin venninne. Kanskje er det kreftsykepleieren som betaler for råvarer og baker kake på fritiden for å ta med til sine pasienter i en tøff tid som hun vet venter dem. Det kan være læreren som ringer elevene sine på kveldstid, fordi de vet at far ikke «finnes» og mor er ruset igjen. Dette gjør de, fordi de føler et ansvar for å vise omsorg for sine medmennesker. De går også mange mil,  de også. Dette skal vi være takknemmelige for. Akkurat slik vi er takknemmelige for at alle gjør så godt de kan, med et godt hjerte.

De frivillige som jobber GRATIS for kirkens mange oppgaver hvert år – hva tror dere de velger bort for å kunne utføre sine oppgaver? Disse frivillige gjør det kanskje i kraft av at de føler sin delaktighet som vesentlig viktig for kirkearbeidet. Noen av dem tar til og med fri fra sine ordinære jobber, for å kunne hjelpe kirken, tjene Gud, det de tror på, og sitt fedreland. Om de føler de ofrer eller velger bort – det aner jeg ikke. Jeg håper de velger fordi de har lyst til å ikke la være.

Det bør være vanlig å ville gå noen mil for det man tror på, eller har tatt på seg et ansvar for å utføre. Det er det som gjør at noen redder deg fra et brennende fly, selv om de har egne brannskader og knapt kan stå oppreist. Man henter frem krefter når det trengs, i hverdager og i jobbene sine. Til og med de som er sykmeldte kan hende går noen mil, for å klare å hente Tullemor i barnehagen, for deretter å ligge utslitt på baderomsgulvet fordi smertene stikker. Hun går også noen mil.

Hva forteller matvarebutikk historien meg? Jo, at det finnes nok av de som «bare jobber her». De som føler de er nedgradert til å måtte jobbe der (eller andre fysjomyrker som søppelmenn, renholdsarbeidere eller oppvaskhjelp…)Hva nå enn som er motivet til å ofre seg for noen, for å få en jobb – dette må dere kjenne på selv. Er jobben «bare et steg på veien vdere, og dermed ikke viktig?»

Det beste hadde vært om du jobbet et sted fordi du har lyst og kjenner at du har noe å bidra med. Fordi du er stolt av den jobben du har, og fordi ingen jobb, eller mennesker er bedre enn andre. Vi trengs alle sammen. Og vi trenger alle som kan gå den ekstra milen, for det er noen som virkelig TRENGER at noen kjenner til at disse milene eksisterer uansett .. Noen må gjøre det du ikke gjør, dersom du av en eller annen grunn ikke klarer å gjøre det du har sagt at du kan. Det er lov til å bli syk og det er jeg evig takknemmelig for.

Men, er det virkelig lov til å ikke mene at vi skal gjøre så godt vi kan? At det er normalt å hente seg inn igjen etter en god innsats? Tror du ikke Grete Waitz måtte hvile og hente seg inn etter et maratonløp? Tror du ikke at alle vi som blogger, tvitrer og bruker tid på internett, tar denne tiden fra noe annet?  Alt koster tid og krefter, for at samfunnet skal gå rundt. Det er når noen mener at samfunnet skal rydde opp uansett og når du sovner hen på sofaen, at jeg blir skuffet over deg. Det er kun deg jeg vil snakke med.

Selv tar jeg innimellom i bruk barnearbeid på min jobb. En dag var det plutselig flere gjester, i forhold til det mine ansatte klarte å hamle opp med. Slik skal jo avverges i forkant, men denne dagen skjedde det fatale. Gode råd var dyre… Jeg fortalte til gjestene at det ville ta litt ekstra tid med maten, og at de hadde et valg om de ville bli, eller om vi skulle hjelpe med å finne et annet spisested for dem. Jeg beklaget at vi hadde tatt i mot så mange, uten å begrense oss og si stopp.

Siden alle gjestene ville bli,  spurte jeg pent englebarnet om hun kunne servere mat til noen gjester. Hun var 7 år og kjempe stolt for den tilliten fra sin mor. Det ble skrubbet hender, gredd hår og på kom et altfor stort forkle. Hun serverte smilende, men løp betuttet tilbake. Jeg ble kalt sporenstreks ned i restauranten. Gjestene var danske, og det de spurte om var:

Driver I børnearbeid?

Jeg tenkte at her er det bare å svare med hele mitt hjerte: Ja, det gjør jeg. Når du eller jeg er i Italia,  og gamlemor kommer humpende med spagettigryten, så synes vi at det er hyggelig at hun hjelper til. Vi blir myke i blikket når den franske søte gutten kommer med fersk baguett, der vi sitter under oliventreet på vingården. Vi synes verden er full av mennesker som tar i et tak for sin familie. Jeg fortalte i det vide og det brede om at jeg synes våre barn slipper å ta del i oppgaver hjemme, mens det burde vært naturlig. At det er slik vi nører opp under at noen andre kan gjøre alt for dem. Vi betaler ukelønner, eller bare penger – vi kjøper oss fri fra dårlig samvittighet ved å servere nye boller fra Statoil. Vår største utfording er omtrent å begrense antall timer foran en skjerm.

Disse danske gjestene viste seg til å være ikke hvem som helst. Det var en av Danmarks kjente daglige radiostemmer, en journalist ved navn Monica Krog-Meyer og hennes kjære Jens Ulrich som var gjestene som ville ha svar på børnearbeid. Det viste seg at de var så begeistret for hele Englegaard, maten og mulig en heftig forklaring om at mer barn i naturlig arbeid, som de ser «nytter» kan være lurt for samfunnet. Det endte med en helside, fantastisk flott, i Berlingske Tidende.

Dagens oppfordring til politikere: få ungt entreprenørskap inn i barnehager og skoler, slik at lærdommen blir slik den er i virkeligheten. I stedet for å lage prosjekter der barna maler på steiner som besteforeldre og foreldrene kjøper, og der budsjettene til råvarene er høyere enn inntektene – hva lærer det egentlig barna? La sosial entreprenørskap bli slik at alle oss der ute kan se dem. Løft dem opp. Benytt dere av noen av alle de gode designere og produktutviklere Norge eller verden byr på, og la de som jobber i disse bedriftene se at vi andre trenger dem i samfunnet. Hvis klutene de strikker på strikke maskinen, kun blir kjøpt av familien eller andre bedrifter på grunn av dårlig samvittighet – hvorfor tror dere at disse ikke oppdager det?

Dagens oppfordring til arbeidende: Vær glad for at det i det hele tatt finnes en jobb. Vær glad for at du får anledning til å ha en jobb, mens du «venter» på neste jobb. Ikke tro at din syvårige utdannelse gjør at du dermed har krav på høy lønn uansett hvor du jobber. Ikke gidd å fortell meg at du heller vil være arbeidsledig, enn å kaste bort tiden din på en verdiløs jobb. Vær takknemmelig for at du også kan bli syk dersom du har en jobb, at du får lønn selv da. Men,ikke la meg møte deg som ikke gidder. Som sleiver såpass at jeg lurer på hvorfor du ikke holder deg hjemme, eller om jeg må fundere på hvem du ofrer deg for. Skal jeg synes synd på deg? Ta ansvar for ditt eget liv, og dine egne valg.

Dagens oppfordring til prestene: Dere burde være stolte av denne statistikken. Gå foran med et godt eksempel. I dag har kirken  ca 7.750 årsverk, engasjerer over 110.00 mennesker til å jobbe gratis (dvs gå noen mil for noe de tror på), samler inn 132.687.937 kr i kirkeofringer og givertjeneste m.m (2008 tall) og får rundt 3 milliarder kroner fra staten til kirkens arbeid. Ta av dere offer-kappen, den kler dere ikke! Kildehenvisning: Tallstatistikken på Den Norske Kirkes egen nettside.

Takk for at du leste hele hjertesukket og offer-tankene som jeg ikke får ut av verken hjerte eller hode. De måtte ut gjennom tastaturet. Er takknemmelig dersom du legger igjen en kommentar.


Dersom du lurer på hva jeg har gjort med butikkopplevelsen min, utenom å blogge om den, tvitre om den og legge den ut på Facebook… Jo, jeg gikk innom butikken i sted. Der var den heldige/uheldige ansatte i kassen i dag igjen. Jeg stilte meg opp i kø. Da den ansatte så på meg, og jeg spurte om det var noen som kunne avløse vedkommende et par minutter, var svaret: Vil du ikke handle hos meg.. Jeg spurte vedkommende om vi kunne gå et sted der ingen hørte oss. Det gjorde vi.

Jeg fortalte at jeg var svært såret etter gårsdagens handel. Om vedkommende husket hva som ble sagt? Nja…? Jeg repeterte at jeg hadde fått høre at jeg var den verste kunden deres. Uten at jeg skal gå i detalj om hva som ble sagt mellom oss; så endte historien godt. Den ansatte hadde virkelig tårer i øynene,  tok meg i hånden og lovte at dette skulle aldri gjenta seg. Vedkommende hadde sett på jobben sin som «bare en jobb» på vei mot det store målet – nemlig talentskolen til denne matvarekjeden.

Fordi jeg stoler på det jeg så i vedkommendes øyne, så tror jeg på det som ble sagt der på bakrommet. Jeg har sagt jeg ikke skal fortelle sjefen dette, for det gir ingen mening. Jeg har sluttet å være deres kunde, fordi jeg vil ikke gå rundt og lure på hvor mange andre av dem som eventuelt også synes det – siden denne type «kundeinndeling» faktisk når helt ut til kunden. (dvs meg). Det eneste jeg ønsket meg, sa jeg, var at vedkommende reagerte overfor sine medarbeidere dersom andre falt for liknende fristelse og tenkte seg om hvilke ord som er lurt å la være å si.  For det er umulig å vite hva slags bagasje vi kunder kommer med. Jeg hadde dessverre en hel irritasjon av prestenes underrapporte sykefravær med meg, og andre hormonelle irritasjoner over økt ansvarsfraskrivelse i samfunnet, der jeg spankulerte denne kvelden i min matbutikk. Jeg ønsket vedkommende lykke til med hvert skritt på sin vei videre, og at hver jobb skulle utføres fordi den var viktig og kjærkommen.

*petrosomnia – at man blir søvnige av å ha for mye oljepenger.


Reklamer
35 kommentarer leave one →
  1. 26/03/2010 14:07

    Takk for at du deler dette med oss. Du er fantastisk!

    • 27/03/2010 19:11

      Hei Wilhelm.
      Det var veldig godt å dele alle disse ordene med dere. Det gjorde meg mer bevisst egne handlinger, og jeg lærer stadig. Prøver i vertfall.
      Tusen takk for kommentaren din, den varmet godt:)

  2. 26/03/2010 14:16

    Du er modig, og svært generøs 🙂

    • 27/03/2010 19:10

      Hei Ingvild Anita.
      Tusen takk for kommentaren din:) Det har hittil vært en lærerik og god erfaring dette her…
      God påske!

  3. 26/03/2010 14:43

    Nå forstår jeg hvorfor det ikke er morsomt
    når jeg sprenger grenser.
    I mitt eget dyp.

    Jeg truer fellesskapets fundamenter,
    et spindelvev
    bygget på tro og usikre tanker
    som er trygg

    så lenge alle trådene er samlet.

    Jeg sitter i klisteret. Og vet at jeg kan fly.

    Men da må jeg slippe taket og ta ansvaret for meg selv.
    At jeg ikke våger friheten, det er det latterlige.

    Folk er rare.

    • 27/03/2010 14:04

      Hei Lise!
      Tusen takk for fantastisk fin kommentar!!
      It doesn´t matter what size your wings are, but if you know how to fly..
      Du sprenger grenser hver dag, Lise:) Og med poesien din og ikke minst de vakre smykkene du lager sprenger det i hjerter også:)

  4. Randi permalink
    26/03/2010 14:55

    Tusen takk, Celine! Ditt evne til å ikke se gjennom fingrene med sånt er til ren inspirasjon! Jeg er så hjertens enig, men sier det alt for sjelden. Jeg snur alt for ofte ryggen til, og rister alt for ofte av meg ubehaget. Men du orker å ta folk på alvor, du orker å gå den ekstra milen og du orker å etterleve dine egne moralske normer. Tusen takk for at du minnet meg på at konstruktivt sinne er en utviklende kraft! Stor klem:-)

    • 27/03/2010 14:08

      Hei Randi.
      Tusen takk for varm kommentar! Jeg prøver så godt jeg kan å være et ålreit menneske, og det er jeg overbevist om at alle andre også gjør. Vi får bare vise hverandre at vi ser og løfter det som bør sees og løftes, enda mer enn vi orker i dag. Sammen er vi dynamitt, som en eller annen luring sa en gang.
      Stor klem tilbake:)

  5. 26/03/2010 16:02

    Folk som påstår at de heller vil være arbeidsledige enn å ha en drittjobb, de har aldri vært såkalt langtidsledig.
    Arbeidsledig er supert den første måneden. Da har man typisk fortsatt en del penger, og man har fri – hver dag! Woho! party party!
    Den andre måneden er kjipere, men fortsatt grei. Det begynner å bli tomt på sparekontoen, og NAV er ikke kjent for å gjøre folk til millionærer.
    Den tredje måneden er kjedelige greier. Fri hver dag høres lukrativt ut når man «aldri» har fri, men det er egentlig kjipt å være blakk og ikke ha noe å ta seg til.
    Etter seks, syv, åtte, ni, ti måneder blir man gjerne deprimert. Noen folk blir så deprimerte at de dør av det, og det er faktisk ikke kult å være deprimert, selv om noen fjortiser tror det.

    Jeg er glad jeg har en jobb – alternativet er så utrolig mye kjipere. Det er bare to dager i uka, det er ikke mye å skryta av, men det er to dager jeg slipper å finne på noe annet. Hurra for det og for penger på konto

    • 27/03/2010 14:12

      Hei Marianne.
      Tusen takk for en ærlig og god kommentar. Jeg håper at alle som er innom bloggen min, får med seg din kommentar og refleksjoner!!! Slike historier som du forteller, burde hengt i glass og ramme på NAV kontorene, og på hjemmesiden. Til ettertanke, for de det skulle gjelde.
      Igjen tusen takk for at du delte!

  6. 26/03/2010 18:58

    Dette innlegget ble akkurat slik det skulle bli og du viser nok engang ditt sanne jeg, min venn. Du er som alltid klok, varm, humoristisk og generøs.

    Jeg er glad for at du deler dine tanker med meg både i bloggform og ellers (jfr den lange fine samtalen i går). Nå gleder jeg meg til å bli frisk, og til å komme til deg på påskeferie 🙂

    • 27/03/2010 14:16

      Kjære Kristin!
      Du er en av dem som gjør at jeg prøver å tenke enda litt til, kjenne enda bedre etter og hente enda flere smil, hyl, jubel og undrende tanker frem. Jeg er glad for at vi to er venninner, og at jeg får lov til å dele store og små hjertesukk eller himmelhøye fryd med deg også.
      Du er straks frisk – og vi forbereder oss til koselig påskebesøk om noen dager:))

  7. Anne Mette permalink
    26/03/2010 19:19

    Takk for godt blogginnlegg! Jeg leste hvert eneste ord og alt gikk rett til hjertet!

    • 27/03/2010 14:16

      Hei Anne Mette.
      Tusen takk for kommentar. Den gikk rett til mitt hjerte også!!

  8. Hilde-Gunn permalink
    26/03/2010 19:23

    Nå skal jeg være ærlig med deg: Du må riste slikt av deg. Tenk å ikke handle på den butikken fordi en ansatt hadde en dårlig dag en eneste gang. Det er utrolig.
    Når det er sagt, du håndterte det veldig fint på tomannshånd med den det gjaldt. Men hva ville du at noen skulle gjort dersom en av dine ansatte gjorde noe lignende? Jeg ville iallefall selv foretrekke at den som var overordnet var den som fikk ansvaret. Først da kunne du også evt fortsette å handle på denne butikken som tross alt alltid ellers hadde fungert for deg.

    Ang barnearbeid: Jeg synes også at unger fint kan hjelpe til på jobben hvis de kan – og hvis det ikke går utover lek og annet. Jeg er oppvokst med å utføre slikt «barnearbeid» selv og det var både fint og lærerrikt. Dessuten fikk vi da gjøre noe sammen med foreldrene våre – det likte vi jo veldig 🙂

    Til slutt skal du ha ros for et flott og ærlig innlegg!

    • 27/03/2010 19:08

      Hei Hilde-Gunn.

      Tusen takk for kommentaren din og ærligheten din. Jeg skal være ærlig med deg tilbake, selvfølgelig. Har ristet hendelsen av meg, ved å skrive denne bloggposten, ved å tvitre om det og legge det ut på min personlige Facebook-side. Hele tiden tenkte jeg på å finne en løsning på dette «fenomenet» som jeg tenkte ikke kunne skyldes en dårlig dag på jobben, men faktisk noe helt annet. En type offer-mentalitet, eller skal jeg kalle det martyrer?

      Jeg vet du har endel tanker rundt jobb/privatliv og skriver stadig bloggposter der det på en måte er en del av innholdet. Blant annet skrev du selv om hvor viktig det er med forståelsen av positiv handling i bedrifter og organisasjoner. At positivitet generer mer positivitet…

      Hvis jeg nå er i den tro at hver ansatt har sin «usagte» historie også, og at den bemerkningen denne ansatte gav meg hørtes ut som om personen bar på en kjedelig historie, en rett og slett offer-stakkars-meg historie? Hvordan et menneske er mot andre mennesker er faktisk en «historie» det også, uttrykket i øynene, dybden i ordene, følelsen av sannheten i salgsargumentene en selger bruker? Lyver de eller er de troverdige? Disse ansatte som møter utfører sin jobb i kontakt med andre mennesker, forteller historier ved å bare være seg selv…

      Jeg tror det er umulig å ikke ha med seg den man er på jobb , uansett hvor mye en prøver å skjule det bak en uniform, en hårsveis eller en «privathet». Fordi jeg tror at det å gå til kilden kan være virkningsfullt, gikk jeg direkte til den som hadde sagt noe. Tross alt kunne jeg ha tatt feil. Men, jeg hadde jo rett. Den ansatte «bare jobbet her». Hadde jeg gått direkte til ledelsen, kunne jeg risikere at de ansatte ble «tvunget» til å være hyggelige med meg. Jeg ønsker meg ikke slikt. Jeg vil være en ålreit person, uten å måtte sette himmel og jord i bevegelse for det. Jeg har nemlig lært at hvis bare EN person starter med å være positiv, så sprer det seg raskere, enn dersom det må gjøres av «tvang», regler og fordi man «må», eller får mer penger for å gjøre det….

      Raushetens økonomi er en fin økonomi.

      At mobiltelefonsnakking og mye handling overdøver alt annet av hva jeg er eller gjør, er fremdeles ugreit, synes jeg.

      Håper du tar kontakt igjen, hvis du vil ha en videre dialog om dette 🙂

  9. 26/03/2010 19:26

    Jeg er så glad for at mine foreldre lærte meg ikke bare arbeidsMORAL, men også arbeidsGLEDE! Uansett hvilken jobb jeg har hatt, ved siden av studiene bare som et steg på veien eller senere, så har jeg klart å ha en slags stolthet som har ført til at jeg vil yte mitt beste uansett.

    Etter 10 timer i kassa på en matvarebutikk kan dette være ganske vanskelig! Men tida går fortere om man klarer å se lyst på det, prate og le med kundene – man får jo så mye mer tilbake for det!! Og det gir et løft til å komme seg gjennom tyngre dager også.

    • 27/03/2010 18:33

      Hei.
      Høres ut som om du har fått litt av hvert inn med «morsmelken»:) Tror jeg utelot ordet arbeidGLEDE helt i bloggposten. Det burde vært med, med uthevede bokstaver. Er et godt ord:) Å være raus, å dele og delta fordi man vil og ikke fordi man må, det er svært verdifullt. Forståelsen at vi alle er en del av alt. Tusen takk for at du kommenterte og bidro med kloke ord:)

  10. 26/03/2010 20:20

    Veldig fint skrevet. 🙂

  11. 26/03/2010 20:28

    Flott innlegg! Jeg er ass.butikksjef i en dagligvare, og har hyppige motivasjonssamtaler med de rundt meg.. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg hører denne historien, for å i det hele tatt utrykke ovenfor kunden hvordan vi ser på forholdet oss imellom er helt bak mål. Godt du tok tak i saken, selv om du strengt tatt også skulle involvert ledelsen (mitt ønske).

    Godt at du setter lys på saken, for det finnes ALT for mange slasker og umotiverte mennesker der ute! Men også mange flotte, som deg selv:)

    på vegne av bransjen beklager jeg på det sterkeste:/

    • 27/03/2010 20:23

      Hei Desiree.
      Tusen takk for kommentaren! Det er veldig bra du som ass.butikksjef har jevnlige motivasjonskurs – det er i de aller fleste tilfeller et svært godt redskap for å øke resultater i alle ledd, både for den enkelte og bedriften:)) Først: jeg hadde involvert ledelsen, dersom den ansatte ikke så ut til å ta innover seg budskapet mitt.

      Nå mener jeg at jeg har handlet mest menneskelig i forhold til den ansatte og meg som kunde. Dersom den ansatte tar dette godt innover seg, så tror jeg den kraften i sin egen tilstedeværelse vil merkes i lang tid. Det er tross alt ubehagelig å få noen som vil SE deg inn i øynene og fortelle rolig og strukturert over hva dette medførte. Jeg var tydelig på at vedkommendes reaksjon i øynene, var det jeg var ute etter. For dersom jeg ikke så noe der, så ville jeg involvere sjefen. Hvor skeptisk ville vel ikke jeg vært da til om kundeservicen var ekte eller påtvunget? Så jeg handlet ganske egoistisk.

      Jeg takker selvsagt for at du unnskylder på vegne av bransjen:) Det er flott av deg. Hadde jeg ikke hatt mange års erfaring fra bransjen og yrket selv, eller selv holdt motivasjonskurs for elever, andre bedrifter og egne ansatte – så hadde jeg kanskje bare eksplodert høyt inne i butikken. Lagt meg ned og grått:) Så jeg er egnetlig glad det har gått og vært som det har gjort. Har lært masse om meg selv og forstår at jeg har potensiale til å bli enda mer kritisk for om jeg skal ta telefonen hvis den ringer inne i en matbutikk..

      Chear up – jeg tror du er en flink ambassadør for helstøpt kundeservice for alle dine medarbeidere! Dessuten skal du ha mye skryt for fantastiske varme bilder på bloggen din:) Den vil jeg titte innom igjen:)

  12. 26/03/2010 20:49

    Takk for at du setter ord på de viktige tingene

    • 27/03/2010 11:25

      Hei Håkon.
      Tusen takk for kommentaren:)
      God påske! Nyt sørlandet. (Stemmer ikke det?)

  13. Dag-Egil Bull Sletholt permalink
    26/03/2010 22:18

    Takk!

    • 27/03/2010 10:48

      Hei Dag-Egil.
      Takk for takken:)
      Håper du har fordøyd dette – og tar gjerne i mot dine tanker dersom du vil dele. (jfr. tvitring i går)
      God påske ferie!

  14. 26/03/2010 22:30

    Sjelden er jeg mer enig når jeg leser noe. Endelig har noen satt ord på et fenomen jeg møter altfor ofte i Norge nemlig den likegyldigheten så mange ansatte har til jobben sin. Hvorfor klarer ikke disse å gjøre det beste ut av den situasjonen de er i, om ikke for andre så for seg selv?
    Takk for et veldig bra innlegg, og for at du løste det på den måten du gjorde.

    • 27/03/2010 10:46

      Hei Alf Christian!
      Takk for kommentaren din. Det ble en særdeles lang bloggpost av fenomenet – men, jeg er sikker på at responsen dette fikk da jeg skrev det, og mye støtte, må bety at vi er mange som reagerer på slikt. Det er ikke det at vi vil noen skal ha det vondt, eller at jeg tror noen bare vil andre noe vondt – med ordene sine. Enten det er lederen av Presteforeningen eller den butikkansatte. Ordene de bruker er vel et resultat av en vridning samfunnet har tatt, og som vi synes skurrer i både ører og sjelen.

      Det var endel tanker som skulle til, før jeg fant ut hvordan jeg trodde det ville være best å snu opplevelsen min. Tror den har endt godt. Så ut som den ansatte forstod det jeg fortalte, og selv har jeg til og med vurdert å bruke butikken igjen. Mulig jeg tør. For jeg tror jo at alle helst vil være greie:) Tvilen skal komme «tiltalte» til gode, liksom.

  15. Per permalink
    27/03/2010 09:08

    Du skal ha honnør for en reflektert blogg, men det med prester og sykmelding synes likevel å være for dårlig gjennomtenkt og veldig misforstått.

    For det første; det med å legge seg ned på sofaen «en annen dag», det ble ikke uttalt i kildeartikkelen. Utsegnet er din tolkning.

    Det spesielle for prestene, det er at de ofte er alene om sin prestegjerning, og at det arbeidet som en prest ikke får gjort den ene dagen, fordi han er syk, må taes igjen neste dag, uten at han får betalt for merarbeidet den dagen.

    Så mens folk som har vært syke, i andre yrkesgrupper, får betalt både sykepenger for dagen(e) de var syke, lønn for arbeidet når de kommer tilbake på jobb, og overtidsbetaling hvis det må jobbes ekstra for å ta igjen tapt arbeid etter sykemeldinger, så får prestene bare sin ordinære lønn den dagen de jobber ekstra for å ta igjen tapt arbeid fra den eller de dagen(e) de var syke. Jeg synes ikke det er det er merkelig at prestene reagerer på dette. Samtidig tror jeg ikke det er lønn for merarbeid som er viktigst for prestene, men at det bør være en ordning med at noen kan avlaste arbeidssituasjonen for en prest når han har vært syk.

    • 27/03/2010 10:19

      Hei!
      Takk for honnøren. Jeg ser at du reagerer på det med prester og underrapporteringen ift sykefravær. I følge Vårt Land sa lederen følgende:(sitatet er klippet fra avisen) – Det har med presterollen og lojalitet å gjøre. På en dag med få avtaler slenger man seg heller på sofaen uten å fylle ut skjemaet, og så tar man arbeidet igjen når man føler seg bedre. Jeg er overbevist om at vi står overfor en betydelig underrapportering av korttidsfravær, hevder Mindestrømmen.
      Dette betyr vel at prestene utfører den synlige jobben oppreist (messer, gudstjenester etc.) mens de må bruke sofaen de andre dagene for å hente seg inn eller lade opp? Det er da ikke under gudstjenestene at de ligger på sofaen? Derfor bruker jeg uttrykket «en annen dag».

      Mange yrkesgrupper bruker tid til å hente seg inn igjen, og mange mener deres yrker er like «utmattende», «stort», «krevende», «viktig» som prestegjerningen er. Det er derfor det er spesielt at ikke lederen for Presteforeningen heller går ut og forhandler om andre rammebetingelser. Som f.eks flere assistenter, høyere lønn, mer overtidsbetaling eller flere frynsegoder som fysioterapi og ønsker økt digital-kompetanse for å lette alt papirarbeid?

      Dersom jeg skal bli overbevist om at dette er noe annet, enn det som har vært uttalt til pressen, så bør det følge en statistikk som viser til unormale langtidsfraværtall. At prestene for eksempel ikke bruker korttidsfraværet har vi forstått – men, at de virkelig går direkte ut i uførstatistikken og langtidsfraværet. Eller at de førtidspensjonerer seg, mer enn andre yrkesgrupper. Det virker lite tillitsvekkende ellers, synes jeg.

      Det er forskjell på å være offer og martyr i sitt yrkesvalg, og å jobbe for bedre arbeidsbetingelser/lønnsvilkår. Jeg håper på at denne uttalelsen fra Presteforeningen bare var noe uklokt formulert.

  16. Cathrine permalink
    27/03/2010 10:56

    Dette var en fryd å lese. De som jobber for deg er heldige! Jeg tror de kan lære mye av en så klok sjef. Men du får meg ofte til å tenke at hodet ditt og talentet ditt skulle vært helt andre steder. Du er full av en hel rekke kvaliteter som jeg tror kan utrette mirakler.

    Stå på!

    🙂

    • 27/03/2010 18:26

      Hei Cathrine.
      Tusen takk for vedig gode ord og tanker om meg som leder. For å nyansere bildet ditt, så har jeg faktisk mange mindre greie sider også. Å være ansatt med meg kan være krevende for sjelen til de ansatte, det kan være krevende for dem fordi jeg ikke har like stor gründerbankkonto som hjerte, og det kan være krevende for dem at jeg går mange mil for det jeg tror på. Alt er relativt. Nå har jeg heldigvis hatt og har fenomenale ansatte også, så jeg er i grunn svært lykkelig for alt som skjer i mitt liv, enten det er jobb eller privat. Det gjør det enkelt å dele.

      Jeg smiler ydmykt helt klart av at du har slik tro på meg, at jeg kan utrette «mirakler». Prøver å gjøre så godt jeg kan, og hvem vet hva morgendagen bringer? 😉

  17. 27/03/2010 12:49

    Det var en stor post, – med mye, – og ganske variert innhold, og jeg skal ikke kommententere alt.
    Jeg vil bare gå inn på «butikkseansen».
    Jeg er enig med deg og andre kommentatorer i at slikt tilsnakk du fikk, ikke hører noe sted hjemme. Uprofesjonelt rett og slett.
    Men, – når jeg leser din forklaring på hvorfor du snakker i telefonen – og tydeligvis veldig ofte gjør det i akkurat denne settingen, – da er jeg ikke med.
    For å si det rett ut, – et lite nikk og smil holder ikke som «du er med meg, forstår at jeg som er så busy jeg må få snakke i telefon mens du jobber for meg …» – det er faktisk ganske respektløst.
    Vlle du gjøre tilsvarende i motsatt situasjon? Eller ville du synes det var helt greit om den som satt i kasse jobbet med venstrehånd og snakket i telefonen og mentalt var et helt annet sted mens du ble betjent?

    Litt mobiltelefonkultur vil gagne oss alle.

    • 27/03/2010 20:04

      Hei.
      Tusen takk for at du kommenterer! Du har helt rett, det ble en laaang bloggpost med variert innhold spent over det samme temaet, følte jeg. Alt henger sammen med alt… Jeg er svært usikker på om hvordan du vil reagere på mitt svar – for jeg ser vi to har ganske ulik erfaring mht yrkesvalg, jobberfaring og næringslivsledelse. Ser på bloggen din at du har skrevet et innlegg om den motiverte student. Der leser jeg hvordan dere er i en slags harmoni med kunnskapen som deles og forstås… Dersom noen av dere hadde begynt å snakke i mobiltelefon da, så hadde det kanskje fungert som et avbrekk – grunnet din lykke over å ha blitt verdsatt slik som lærer. Klart han kunne snakke litt, og antakeligvis hadde han sett på deg og spurt: Kan jeg få lov til å besvare denne telefonen… Tror du det kan stemme sånn nogenlunde?

      Jeg snakker i mobiltelefon slik jeg oppfatter omgivelsene tillater det, og prøver å være i takt med det og tiden vi er i. Jeg snakker ikke i mobil i begravelser, selskaper, på foreldremøter, møter, i bussen eller på trikken – for da er fred og ro noe av poenget i vår kultur at vi er rolige.. I slike omgivelser liker de fleste av oss at vi bruker rolige stemmer og lavt toneleie. Irriterende ringelyder fra noens mobiltelefoner, påtvunget informasjon om hva «den ved siden av deg» mener om himmel og jord inn i et telefonrør, eller noen med musikk på øret så høyt at de rundt kan høre teksten. Det vet de fleste er irriterende, tror jeg.

      I matbutikker eller butikker er det lyder fra barn som løper rundt, unger som hyler, folk som kysser i køen i stedet for å betale «fort nok», eller nen som somler når de legger varene på samlebåndet, eller for lange køer, musikk over høyttaler anlegget, plinging etter «flere i kassa», folk som går rundt og leter etter noen ansatte som kan hjelpe dem. Butikkene er full av liv og handel.

      For å sette det hele helt uvirkelig på spissen: Dersom jeg kom lykkelig fornøyd inn i butikken, tett omslynget med selveste Mr.Super-kjendis-sexy-sexy, og egentlig ville vært handlet i fred. Jeg vedder hele glorien min på at det ville krydd av folk som ønsket at denne super-hotte-mega-kjendisen ble værende lenge i butikken. For å skrive autografer, for å bli tatt på, fnist av, fått et blikk av hva han handlet, hørt stemmen hans. Jeg vedder på at hvis hans telefon ringte der han stod i kassekøen og skulle til å betale…da stotrer kassedamen og omtrent dåner. Hun svetter mens hun tar i mot det glitrende kredittkortet, mens hun prøver seg på engelsken sin. Jeg tipper hun holder pusten akkurat som alle de rundt henne gjør – for å høre hva Mr.Sexy svarer i telefonen. For tenk om det er noen fra Hollywood som ringer? Folk ønsker at han blir stående i køen, de venter. Skal vedde på at han får snakke så mye han vil i telefonen uten at noen klager – men, kun takker han fordi han kom til deres butikk.

      Du må forsatt mene at jeg ikke behandler kassebetjeningen med respekt, men jeg føler at jeg gjør det. Hadde det virkelig vært slik at jeg ikke var velkommen dit pga det, fordi ingen andre fikk lov til det. At det var mobilfri sone.. så hadde jeg synes dette var helt greit. Jeg hadde funnet en annen butikk som tillot det, fordi jeg er avhengig av mobilen på jobben min. Valget mitt er å ikke handle, ansette en for å ta mine telefoner, eller prøve å vise så mye respekt jeg klarer når jeg går i butikken.

      Dersom den butikk ansatte føler at jeg tråkker på vedkommende, fordi jeg snakker i mobil, så mener jeg ikke å tråkke på noen. Når jeg står bak min disk, eller mine ansatte opplever at gjestens mobiltelefon ringer – vi enser det ikke et sekund. Det skjer hver eneste dag. Vi smiler til dem. Skulle bare mangle. Vi vet at de ikke er slemme med oss. Vi har egenverdien vår og vi eier følelsen på at vi gjør en så god jobb vi bare klarer. Det kan ikke en mobiltelefon ta fra oss.

      Det ble et hardt svar til deg som mener mobilbruk i butikk, spesielt i «betalingsøyeblikket» er feil. Dette handler om så mye, mye mer. Men, du fikk nå litt «kundeservice» tanker av meg med på svaret mitt. Hvis du har lyst til å ha en videre dialog om dette, så er jeg gjerne med på det. Tusen takk igjen fordi du står opp for det du tror på! God egenskap.

  18. 29/05/2010 19:06

    +1
    Godt skrevet om et aktuelt tema

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: