Skip to content

Gründerfrustrasjon

25/02/2010

Dersom noen skriver om meg, bedriften min, eller andre søkeord jeg har lagt inn, på internett, får jeg epost om dette. Sent tirsdag 23. februar 2010, oppdager jeg derfor at samarbeidforalle på regjering.no, har lagt ut en bloggpost jeg skrev i høyt tempo en lørdag tidlig i september 2009. Anledningen til bloggposten var at TV2 lørdagsmagasinet, intervjuet meg som kvinnelig gründer. De ønsket mitt syn på hva jeg mente om at regjeringen i 2008 hadde brukt 1,4 milliarder (…) kroner på kvinnelige gründeres prosjekter.


Tv2.no la ut intervjuet noe tidligere enn det ble sendt, og jeg så at det virket som om jeg var bare blid og glad for at MIN BEDRIFT og JEG aldri fikk støtte fra Innovasjon Norge. (Eller noe særlig andre steder heller.) Derimot TROR alle at jeg har mottatt støtte – og endel andre tror aller mest at jeg har en far som betaler alt. Fordi jeg gikk og bar på denne frustrasjonen, urettferdigheten og kjente bøttevis med andre som fikk støtte til sine bedrifters foretak og tiltak. Denne støttevegringen overfor akkurat meg er fortsatt et stort mysterie, synes jeg. Hvorfor fikk jeg aldri noen støtte og hvorfor mente ingen at de trodde litt på meg? Jeg håpet, trodde, og ble i over ett år ledet til å tro at de synes jeg var en gründer slik Norge trengte.


Slikt blir det bloggposter av, og fremstillingen på TV2 var så flott at selv jeg trodde at jeg var fornøyd med tingenes tilstand en liten stund. Jeg skrev med følelser og minuttene tikket mot sendetid. Lenken og gleden ble tvitret om, retvitret, lagt ut på Facebook og sms rundt fra/til de jeg bryr meg om og som bryr seg om meg. Jeg fikk noen tilbakemeldinger om at jeg «brant mine broer for evig og alltid» i forhold til hva jeg skulle finne på videre i livet. Det var et par måneder også blitt offentlig at jeg hadde signert en intensjonsavtale med en kjøper av Englegaard.(…)


Jeg lot bloggposten«Nå slår jeg gründerglorien i bordet» leve. Hvor stor var og er sannsynligheten for at de noensinne vil støtte meg i fremtiden?, tenkte jeg. Hvor stor er sannsynligheten for at jeg starter et nytt prosjekt og stoler på andre enn meg selv 400%? For det er nettopp det som skjer mange av oss gründere. Vi skaper som regel nye prosjekter med mindre vi blir skremt bort underveis. Kanskje det også er like godt for samfunnet, men jeg tror ikke det er intensjonen.


De aller fleste gründere går rundt og har en liten eller stor plass på kontoen til penger fra investorer, Innovasjon Norge, kommunens næringsfond og andre fabelaktige ordninger. Mest av alt fordi disse eksisterer for alle som etablerer seg, tror vi. Vi villedes og veiledes inn i en jungel av stipendmulighetdrømmer. Vi får et støtteordningsbehov – og noen av oss vet hvor vi skal få dekket dette merkelige behovet. Vi vet hvor den gigantiske pengesekken befinner seg, vi vet hvor vi skal finne skjemaene og det eneste vi klarer er å møte støtte-og stipendveggen. Slik at noen som meg tilslutt slår gründerglorien i bordet vi har dumpet ned ved i ettertid, mens vi lurer på om vi skal slette bloggposten om sutringen. Jeg har hele tiden vært litt redd for konsekvensene av bloggposten.


Du kommer garantert til å finne flere bloggposter der jeg vil dele flere av disse frustrasjonene med deg. Det kan jeg kjenne allerede nå.


Dersom du har noen tanker, innspill eller for den saks skyld støtteordninger til meg

-legg igjen en kommentar:) Det setter jeg uansett stor pris på!

Takk for at du leste.


Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: