Skip to content

Skittentøyvask i det offentlige rom

14/08/2011

Denne bloggposten er dedikert deg som kan bli, eller allerede er spesielt interessert i steds-, sentrums-, bygde- og byutvikling.

Hvordan, hvorfor og med hva forvalter vi våre fellesarealer?

Temaet gjelder oss alle, men dessverre føler ikke alle at de har, eller kan ta, plass i disse prosessene og gjerningene. Men, slapp helt av: det at du lever best mulig i forhold til dine egne behov og behovsrammer, her eller der, er det dette egentlig handler om.  Du er en del av dette hele bildet. Fra et handelsstedsståsted, eller politisk ståsted, bør dette handle om et uttrykt ønske om at du legger igjen hjertet nettopp i deres flik av Norge.

”Money follows passion – not the other way around.”

Tom Kelly, Thinkbigbig entrepreneurs

For å kunne utføre eller fortelle om potensielle eller eksisterende øvelser innen dette krevende og spennende fagfeltet; er det viktig å forstå at det finnes ingen absolutte fasitsvar. Sannheten om at ”Rom ikke ble bygget på en dag”, eller ”Alle veier fører til Rom” – kan like mye være et magisk mulighetenes multiverktøy i prosessen, som det kan være en svært behagelig sovepute.

Uansett om ”noen” gjør ”noe”, eller ei – så utvikles stedet, byen, sentrum og bygden. En fantastisk naturlov. Ting skjer. ”Noe” skjer. Livet går videre selv om du, jeg og vi sitter mer eller mindre stille.

Inspirasjonen til å bruke tid og energi på en rimelig uviktig detalj i det store verdensbildet, kom da jeg postet følgende småsarkastiske og en noe sleivet påstand på Twitter og Facebook:

NB Bildet er tatt med iphone 4, og behandlet med filtre via appen camera+.

Her er det «ekte bildet» og et par andre fra samme fotoserie (du kan forstørre ved å klikke på bildene):


Reaksjonene var mange, og i begge retninger. Noen likte ”tøy til tørk”-trikset, andre mislikte. Av forskjellige årsaker. Vi er alle unike individer, med ulik bagasje av fag og erfaring, og vi kan ikke skjæres over samme kam. Men, fellesprofilering handler ikke bare om følelser og smak – dette er et fagfelt, det heter markedsføring og kommunikasjon. En vesentlig del i faget er blant annet visuell kommunikasjon.

«Marketing isn´t magic. There is a science to it.»

Dan Zarella

En verden full av virkemidler

Stuart Wilde påstod en gang følende: «The point to remember about selling things is that, as well as creating atmoshere and excitement around your products, you´ve got to know what you are selling!« Valget av visuelle, sansepåvirkende eller lydmessige virkemidler i samfunnets fellesarealer, for å selge eller understreke et budskap, er et av de sterkeste, mest synlige, mest effektive og mest dynamiske metoder for å påvirke våre omgivelser ubevisst eller bevisst. Dine omgivelser påvirker deg, ditt handlemønster og dine følelser.

Vi har støygrenser når vi snakker om bruken av virkemidler som musikk, selv om jeg gjerne vil ha strengere regler, kontroll og bøtesatser for bruken av musikk i gatebildet. Vi har brannforskrifter, markedsføringsloven og annet generelt lovverk, som ivaretar mange av områdene. Hensikten min akkurat nå, er at temaet og behovet for en bedre og tydeligere regulering om bruken av åpne arealer, er klart tilstede. Hvilke virkemidler som brukes i offentlige rom, skal ikke være tuftet på synsing, følelser alene eller etter innfallsmetoden. Det virker ikke.

Vi trenger mer tilgjengelig faglig og relevant kompetanse

• Vil et fyldigere og tydeligere regelverk tvinge frem, at vi/hver kommune, blir pålagt en mer faglig og kvalitetsmessig forvaltningspraksis av våre ”åpne arealer”? Trolig.

• Vil dette også gjøre noe med handel-og servicenæringens faglige integritet i samfunnet? Og at kunden/innbyggerne dermed blir bedre ivaretatt? Trolig.

• Vil dette være et kvalitetssikrende grep for handel- og servicenæringen selv – eller er det en frarøvelse av den frie vilje? Vil et slik regelverk være enda en grunn til at lokalpolitikere er nødt til å samarbeide mer på tvers av politiske ståsted og potensielle eller herværende vedtak, for at næringspolitikk skal være en mer vesentlig og viktig del av det politiske arbeid? Trolig.

• Vil dette kunne være med på å sikre at vi får mer helhetlige visjoner og strategier for de små og sårbare by-, handelssentra og tettsteder? Visjoner og strategier som ivaretar alle deler av samfunnet på en bedre måte? At handel, service, innovasjon, byutvikling, omdømmebygging og næringsutvikling får et større fokus? Ja; absolutt.

Visjoner bør eies av de visjonen gjelder for

Selvsagt bør et slikt arbeid styres av handelsstanden, politikere og andre interessenter i et samarbeid. Hva gjør man der samarbeidet helt eller delvis mangler? Har kommuner lov til å velge bort nettopp det som har med handel og servicetilbydernes fremtidige potensielle næringsvekst – i mangel av relevant kompetanse eller kommuneøkonomi? De burde ikke ha lov til det.

Kunnskapen om stedets kultur og ukultur, innbyggere, næringsdrivende, historikk, bygningsmasse, omsetningstall, stedsanalyser, fakta, topografi, geografiske begrensinger, infrastruktur, visjonerpolitiske målsettinger, mål, strategier, miljøutfordringer, klimapolitiske føringer, økonomiske forhold og rammer, turisme, sesonggjester og alle de menneskelige forestillinger om kvaliteter, særtrekk eller mangler, og oppfatninger – gir verdifull informasjon når valgmulighetene og alternativene av tiltak, eller bruk av virkemidler, skal vurderes og eventuelt velges, for å optimalisere og utføre gode fellestiltak.

Det finnes en rekke instanser og virksomheter som tilbyr høy faglig og relevant bistand i dette arbeidet. Det eksisterer statlige tilskudd for stedsutvikling, omdømmebygging og for den saks skyld markedsføring/videreutvikling. Jeg mener vi må kunne kreve en best mulig forvaltning av de åpne arealer og bykjerner, og at det må være pålagt enhver kommune å ivareta dette arbeidet på best mulig måte. Ikke overlat dette arbeidet til ulike næringsaktører alene, som ikke automatisk har integrert kommunens større visjoner eller kommuneplaner optimalt inn i alt de gjør. Det må være en langsiktighet og et dynamisk tilpasningsdyktig «organ» bak dette. Jeg er for et fritt marked, men jeg er imot visjonsløse offentlige handlinger. Vi trenger politiske visjoner, vi trenger samhold, vi trenger mer bærekraftig samarbeid.

Aktuelle lenker: NIBR (Norsk Institutt for by- og regionforskning) ALLGRØNN (Forum for humanøkologi), Forskningsrådet, Regjeringen (tema: stedsutvikling)

Inngrep eller overgrep?

Ved å ha et faglig og kvalitetssikret fundament i bunn, hos både de strategiske og operative deler av samfunnet som skal ”gripe inn i fellesarealene”, trenger vi et fyldigere, gjennomarbeidet og tydeligere regelverk å henge opp og bli kjent med – og selvsagt følge.  

Vi må kjenne til våre beboere og tilreisendes kjøpsmønster, bærekraftbarometer, omsetningstall, utbyggingsplaner, planarbeid, infrastruktur, økonomiske trender, parkering, kollektivbruken, hva brukerne ønsker seg, betalingsvilje, fordeler og ulemper ift hvem og hva som er vårt handelssentrums konkurransesituasjon, produktivitet, åpningstider, tetthetsgraden mellom næringstilbyderne, sysselsetting, salgsareal, registrering av tomme lokaler osv osv.

Sentrumplanarbeidet må i større grad være tvunget til å invitere til og implementere handelsstandsforeningers og faglige instanser i dette arbeidet. Dette er ikke bare politikk, eller bare følelser, eller bare handel. Det handler om morgendagens håp og fremtiden for lokalsamfunnet. 

”Good is the enemy of great.

The vast majority of good companies remain just that – good, but not great.”

Jim collins

Good or great?

Etter min mening, er en av de største utfordringene bevisstløshet eller faglig latskap. Der det mangler ansvarlige som skaper god kommunikasjons- og dialogarenaer for by- og handelsutviklingen, mellom myndighet og maktsutøvere, og f.eks næringsforeninger, handelstandsforeninger og andre større organisasjoner og eiendomsutviklere som utøver inngrep i fellesarealene. Næringsforeninger kan også skape de gode arenaer for de store visjoner og byutvikling, men vi bør kunne forlange langsiktige kvalitetskontrollerte strategier, risikoanalyser og sikkerhetstiltak i langt større grad enn i dag. Kanskje er dette tydelige epigenetiske konsekvenser av «greit-nok-heten»  – som enkelte mener er tilstede her?

En av vår tids største utfordringer er manglende gatemyldring,

samt handelsflukten fra de små og sårbare byene og tettstedene.

Vi må ta omdømmebygging, stedsutvikling og bruken av de åpne arealer

langt mer alvorlig enn vi gjør i dag.

 

 

 Selv om vi er på riktig vei,

kan vi bli overkjørt dersom vi bare sitter der.

En lokalpolitiker har ikke automatisk faglig kompetanse innen kommunikasjon, formidling, handel, service, tjenesteinnovasjon, arkitektur, historie, kunsthistorie, utsmykking og kulturformidling. De kan være folkevalgte av helt andre årsaker enn nettopp slike typer kunnskap. Derfor er det viktig at faginstanser og faglig kompetanse er grunnfjellet i ethvert arbeid av denne karakter, og at dette kontrolleres like strengt som f.eks bygningsvern og fredningspolitikken, ”skiltpolitikken” og andre nærliggende strenge reguleringer.  Vi trenger helhetlige strategier og visjoner, som ivaretar både miljø, lokalbefolkning, næringsdrivende og best mulig næringsutvikling.

-Mangelen på relevant tilgjengelig fagkompetanse er en trussel for våre små og sårbare sørlandsbyer. Hvis den døve leder den blinde, får vi nettopp mange som bare ”gjør ”noe” og som få aner hvor skal føre hen. Vi må forstå konsekvensen av våre handlinger – også innen fellesprofilering og visjonært arbeid for fellesskapet.

Et hvert tettsted eller by/handelskjerner, har alt å vinne på å fremme dens egenart, og å underbygge kommunens overordnede sentrumsvisjoner. Dersom visjonene mangler eller er fraværende, eller at det er motstridende interesser hva man vil med disse handels/by/stedssentrum – ja, da er det langt mer alvorlige sykdomstilstander som trenger livsviktig medisin og med rett dose straks!!!

– og sånn helt på tampen, dersom du jobber med fellesprofilering i sentrumsområder/handelskjerner:


Hver dag fødes det barn med tykkere og mer bredbånd enn blod
.

Alle disse bredbåndsbarna, digitalmammaene og papirpappaene blir, eller kan bli, dyktige (og som oftest ulønnede) videreformidlere av nettopp det du tilfører din by. Bruk de digitale mulighetene i ditt arbeid til å innhente forslag, søke etter kunnskapskilder, skape nye nettverk, be om forslag, finn de beste underleverandører eller del begeistring og inviter til engasjement. Det er ingen grunn lengre, til at de som jobber med f.eks fellesprofilering i åpne arealer, skal sitte på hver sin tue, kanskje uten store midler, eller nok sparringspartnere eller operative ildsjeler for å løse disse oppgavene – helt alene. Skap dialogplattformer, ta plass rundt de politiske bord, ta imot konstruktiv kritikk og husk alltid at det er menneskene og kundene/brukerne som skaper din historie. Omformulerer lett Benjamin Franklins kloke ord: Either write or communicate something worth reading , or do something worth write and communicate about.

 

Etterord: Dette er ikke ment som et angrep mot de ildsjeler som viser flott glød, engasjement og stor vilje til fellesprofilering i Tvedestrand! «Tøy til tørk» trikset ga meg kun en god anledning til å invitere frem enda mer lyst på enda bedre resultater, enda bedre kvalitetstankegods, enda større ønske om bredt samarbeid på tvers av de ulike instanser i kommunen og for den saks skyld alle andre kommuner, og en mer bevisst faglig tyngde bak valgene av virkemidler. Fordi vi alle sammen fortjener det:)

Kringsatt

27/07/2011


 

 

 

 

 

 

 

En tikkende grunderbombe – Steinar J. Olsen

15/04/2011

En lang bokanmeldelse – jeg skriver tross alt om en rotekte sørlandsk grunder:

En dag måtte det smelle. Det lukter suksess lang vei, selv om ingen andre enn vedkommende selv kan forklare hva han eller hun vil legge i ordet suksess. Lunten ble, i følge Steinar J. Olsen selv, påtent i tidlig alder. Dersom Steinars langsiktige ord i boken «Stormberger», om sine egne mål blir omgjort til handling, vil Stormberg putre, smelle, dundre, blinke, begeistre og sprenge seg frem – i hundre år til sammen.

Stormberger er boken om turtøyprodusenten Stormberg, og gründeren bak det hele; Steinar Jørgensen Olsen. Boken har to medforfattere; Leif Iversen og Jørn Wisløff; seniorrådgivere i Agendum Kommunikasjon.

Det går antakeligvis ikke an å skrive om Stormberg, uten å skrive om Steinar, og mest sannsynlig kan man ikke skrive om Steinar uten å skrive om Stormberg. Han beskriver viktigheten i livet om at familien kommer først, og deretter Stormberg.

Gjennom hele boken følger du Steinars små og store turer hittil i gründerlivet. Steinars historie er dessverre ikke dagligdags lengre i velstands-Norge. Å lese boken er som å få fjellvettreglene rett i mellomgulvet. For det er ikke kartet og de erfarne fjellfolkene som har vist ham vei, men hans evne til å være døv og blind for disse. Han har funnet turstier ingen visste om, eller trodde var sikre og en mulighet lengre. Steinar er ikke en som lykkes mot alle odds, selv om forfatterne prøver å få meg til å tro det. Jeg tror han er mannen som hadde bestemt seg for å grunderlykkes. Han ønsket ikke å grundermislykkes. Alt man vil får man til. Det umulige tar bare litt lengre tid. Du kan tro du kan og du kan tro du ikke kan. I begge tilfeller vil du få rett.

Små og store turer

Steinar gravde seg i starten ikke ned i tide, han snudde ikke helt da han skulle, og han lyttet overhodet ikke til erfarne fjellfolk. Det er disse mange turene som har gitt ham utsikt til mer innsikt. I boken deler han raust ut sine grunderråd, sosiale medieråd, det forklares om etisk handel, samfunnsansvar, klima- og miljøansvar og inkluderende arbeidsliv. Han forteller om et terreng med konkursmyr og kreditorfossefall. Alt det som har gjort ham sterkere, svakere, mildere og klokere. Alt det som har gjort ham i stand til å forstå og ta det ansvar som menneske og bedriftsleder, arbeidsgiver og medarbeider som han faktisk gjør. Alt Steinar og Stormberg gjør, overgår nemlig alt det de eventuelt ikke gjør, eller mulig bommer på.

Takhøyde og raushet

Han «ser» menneskene rundt seg, og løfter frem og tror på nuet og fremtiden. Kanskje er det Steinars egen høye arbeidsmoral, lyst til og grunderlykkes og egen grunderbagasje, det som gjør ham i stand til å la fortid være fortid? Han trenger like mye takhøyde fra de rundt seg, som han evner å gi tilbake. Boken forteller nemlig både på, og mellom linjene, om alle utfordringene og tøffe dagene og årene Steinar har vært igjennom.

Evnen til å følge magefølelsen, virker som har vært avgjørende for de viktigste beslutningene underveis. Hittil. Og jeg har selvsagt lov til å håpe at ikke lommeboken blir så stor, at den overskygger grunderhjertet til Steinar.

Stormberg og Steinar J. Olsen bejubles og drøftes av ansatte, næringslivstopper, politikere og viktige beslutningstakere i samfunnet gjennom hele boken. Det er absolutt på sin plass, og steintøft at Steinar tør og våger å la seg skinne på av våre «lokomotiv» i samfunnet! Uansett om du liker turtøyet fra Stormberg eller ikke, så har Steinar sørget for å sette samfunnsansvar og inkluderende arbeidsliv på dagsorden. At en blond sørlending med grunderblod like seigt som åretakene over fjorden måtte til, er selvsagt helt naturlig.

Omdømme og misunnelse

Boken er perfekt timet. Akkurat før for mange blir for grønne av misunnelse. Det er nemlig liten aksept for å tjene penger i landet vårt. Da kan du risikere å måtte møte på debatten på NRK, slik Reitan måtte i går. (14.04.2011: For å forsvare matbransjens manglende eller for mye fortjeneste i matvareverdikjeden.) Hvem som skal få lov til å tjene noe på noe – og hvordan de skal få tjene pengene. Hvem, hvordan og hvorfor er så vanskelig å enes om

Steinar J. Olsen tjener nemlig penger, og da går det ikke lang tid før mange stiller spørsmålstegn ved hvordan han gjør det. Å komme dit han har kommet i dag, gjør at fokuset på verdiene i selskapet settes et skarpt søkelys på. Av alle. Det har Stormberg selv lagt opp til, ved åpenhetspolicyen i hans bedrift. Personlig synes jeg at man skal fortsette å stille krav til Stormberg og Steinar J. Olsen, akkurat som Stormberg faktisk gjør med sin omverden. Det skal være lov til å like høyest mulig lyd av kasseapparater, og det skal være lov til å ønske at det er enda et ubrukt potensiale  -også hos Steinar og Stormberg. Selv om han er med på å redde verden.

Etter å ha lest boken, så er jeg ytterligere overbevist om at Steinar:

a) er en typisk grunder(på godt og vondt.) Det er en tøff og til tider farlig sport å være grunder i Norge i dag.

b) tenker bisniss i absolutt alt han gjør, men at han gjør hver eneste lille detalj i alle ledd i verdikjeden så rettferdig og bærekraftig som han evner og klarer

c) innerst inne vet at han er smartere enn han ønsker å fremstå, og at han balanserer på kant med Janteloven.

d) har grunn til å være stoltere og mer fornøyd enn «bare en bok» og velfyllt lommebok++. Brenn Janteloven helt, Steinar!

e) trenger at flere allerede etablerte grundere, arbeidstakere over det ganske land, rådgivere innen næringslivet, lærere og politikere tar frem kubjellene enda mer. Heier på ham jevnlig og høyt. Han har, uansett hva han eventuelt ikke har gjort enda heller, allerede gjort mer enn mange andre vi kjenner til i norsk næringsliv. Med egne hender og eget hjerte – og en haug med lojale og fornøyde ansatte på samme lag.

Han har hatt syvmilsstøvlene på innen inkluderende arbeidsliv og samfunnsengasjement. Det er DET vi har trengt aller mest i Norge, ikke bare rimelig turtøy. Denne viktige og nødvendige koblingen av detaljhandel, produksjon og «alt dette andre» – har mulig startet fordi det ga fordeler ift lønnsutgifter, men du verden hvilket resultat det har gitt oss. (Som arbeidsgiver på Sørlandet, med stor fantasi, grundermål og samtidig ikke verdens største lommebok selv, har denne tanken slått meg…)

f) egentlig etter hvert burde jobbe mer med å inspirere og lære andre til å gjøre sine Stormberg-eventyr mulige. Mer enn han gjør i dag. Han har egenhendig tatt, og deretter fått, makt innen «entreprenørskapsfaget». Det er en, (burde være en), ledig plass innen alt som har med Ungt entreprenørsskap i barnehagene, skolene, høyskolene og universitetene som venter på ham, tror jeg. Den plassen bør han ta og overtales til å ta i større grad. Akkurat det tror jeg, etter å ha lest boken.

Selv trodde jeg det ikke var mulig å vite særlig mer om Steinar og Stormberg, enn jeg allerede har fått med meg gjennom sosiale medier og vanlig media pr dd. Jeg har innimellom gravd meg ned når Stormbergstormene uler på sitt høyeste rundt skjermbildet mitt. Samtidig som jeg har omfavnet Stormberg-solskinnet når det har gavnet meg eller mine mål. F.eks at jeg har fått med meg de siste årene utrolig mye bra Stormbergklær til landsbyskolen i Sør-Afrika  -som jeg prøver å bjuda på for, når «jeg» kan. For noen av dem betød det at de kunne gå til skolen uten å fryse om vinteren. Eller at de kunne kle på sine mindre søsken, i mangel av foreldre som forsørger dem – slik at de kunne komme seg på skolen. (Og ja, jeg kjenner til trade not aid…)

Hvem bør lese boken?

Grunderen

Er du grunder, tør jeg påstå at du vil kjenne deg igjen. Du vil humre, smile og le. Du vil begeistres og mulig bli litt undrende. Du vil kjenne igjen blodsmaken i munnen av de lange dagene og mangelen på ferier. Du vil lese at Steinar også har hatt mange folk rundt seg som ikke tror på ham. Det er om nattesarbeid og alle de hardtsvettede tårene – alt du velger bort for å følge ditt mål. Målet som plutselig forsvinner, men som ligger der merksnodig nok likevel. Alt som blir noe annerledes enn først planlagt, eller overhodet ikke er planlagt, men som kan forklares mer teoretisk i etterkant. Jeg tror en allerede etablert grunder vil få fornyet energi av boken.

-og har du lyst til å  bli grunder, så må du lese boken. Uansett om du er enig eller ikke i alle avgjørelser og strategier (eller mangelen av sådanne), så gir den flere svar enn spørsmål som vil hjelpe deg på vei til dine mål.

Jantelov-kjennere

Det finnes mest sannsynlig like mange som undrer som beundrer det Steinar har fått til. Steinar tvitrer, retvitrer og oppdaterer Facebook og blogg med etterhvert svært planlagt Stormbergfokus. Steinar tør å si ifra, og han tør å være upopulær til et visst nivå. Og det nivået er svimlende nært himmelhøyt. Han tenker igjennom, hvilket kan virke, og noen ganger kanskje er beregnende, men igjen – etter å ha lest boken så forstår jeg ham så inderlig vel. Hva som er suksess for noen, er ikke suksess for andre. Og det er denne tilliten og våre ekstreme krav til selveste Steinar som jeg tror vi alle kan gå i oss selv og kjenne litt på.

Selv har jeg begynt å stille krav til Steinar, men har jeg noen rett til det selv om han er kun et tastetrykk unna og alltid tilgjengelig? Hvorfor forventer jeg ikke like mye av Helly Hansen, Bergans eller Intersport? Etter å ha lest boken (som er lett å lese, kan leses etappevis, og kan være et slags oppslagsverk eller god kilde for viktige diskusjoner), så kan Steinar nesten bomme så mye han vil i fremtiden. Bare nesten. Fordi han har slått inn så ekstremt mange dører i hjerter, næringslivet og utfordret det etablerte. Jeg skriver bare nesten, fordi ingen har ikke lyst til å føle seg lurt. Det er det eneste Steinar skal passe seg for. Denne berømte ærligheten som varer lengst. Dette klarer Steinar.

Steinar har min tillit. Jeg respekterer ham utrolig mye mer etter å ha lest boken. Han fortjener å få respekt, tillit, tilgivelse og at vi tar frem kubjellene og heier på ham enda mer. Tror det er fortiden som gjør at Steinar ser på fremtiden slik han gjør – og klarer å ta oss med på ferden. Det er ikke noe poeng i å stritte i mot. Om det er målet som helliger middelet, eller middelet som helliger målet – virker nesten som en ubetydelighet å tenke på i denne sammenhengen lengre.

Jeg glorifiserer ganske mye det Steinar har prestert, men jeg tør samtidig påstå at jeg kjenner meg også igjen i Steinar. Jeg føler jeg har svettet og jobbet grunderhardt selv, og slike innsatser – som ofte er høyere enn vi selv trodde vi kunne klare – må man liksom ha vært igjennom for å kunne forstå. Å være grunder er på mange måter galskap satt ut i live.

Vi er like gamle, vi var russ samtidig, vi har startet ulike grunderbedrifter begge to, vi har jobbet siden tidlig alder, vi har vokst opp en liten time unna hverandre, vi jobber hardt for det vi tror på, og vi til og med joinet Twitter samme dag, Stormberg og jeg. Men, jeg når ikke Steinar opp til anklene en gang, i forhold til det han har klart å sette på dagsorden. Selvsagt beundrer jeg ham! Noe annet skulle bare mangle.

Les boken og prøv å ta innover deg hans små og store turer.

Kunne du klart samme turen selv?

Politikere, arbeidstakere og næringslivsledere

Les, lytt og lær. Hva kan du som politiker og næringslivsaktør gjøre for å være med på å bidra enda mer til viktige koblinger mellom grupper i samfunnet og næringslivet? Hvordan kan Stormberg inspirere deg til å forstå at det er systemet som skal tilpasse seg menneskene, i stedet for motsatt? Hvordan kan du være med på å gjøre grunderlivet lettere, mer tilgjengelig, forståelig og bærekraftig? Les boken – og du vil forstå hva du kan bjuda på med enda mer.

Lærere

All skolegang skal gjøre oss til hele mennesker. Det er selve hovedformålet med skolen. Å skape en trygg og bærekraftig dag i dag og morgendag for oss selv og de rundt oss, er selve håpet for å leve i denne verden. Er du lærer, kom deg på nett, delta, lytt, bidra og lær av alt som skjer utenfor skolene. Utenfor den etablerte papirkunnskapsformidlingen. Vær tilstede der de unge og livet etter skolegangen også er. Lær om hva det næringsetablering er, betyr og kan utrette. At uten bærekraftige arbeidsplasser, deltakelse og smarte arbeidsvilkår, kan ikke Norge eksistere når oljen tar slutt.

På nettet du kan du få raskt og bredt innblikk i hva som skal møte dine elever etterpå. Og hva de møter i dag. At du løper på nett hver eneste dag for å møte slike som Steinar – eller hans likesinnede rundt om i Norge og verden er bonusen. Les boken hvis du ikke tror på meg. Han er en av dem som gjør at verden mulig blir litt bedre for dine elever, dine barn og dine barnebarn. Ikke med sitt turtøy til familievennlige priser, men med sitt engasjement for «alt det andre». Les boken, kom deg på nett – og sannelig løper vel ikke du også på små og store turer med en Stormberger i magen til slutt. Forstå at kasseapparater må klinge og luften må bli renere i verden – for at du eller andre skal kunne undervise videre.

«Det som var riktig i går, funker ikke nødvendigvis i dag. Det som funker i dag, er ikke nødvendigvis morgendagens løsning. I Stormberg er forandring det eneste konstante.»

Det finnes bare en Steinar. Dessverre og sikkert litt heldigvis;) Gå ut og finn flere av samme kaliber, vær gjerne en av dem!

Norge har dårlig tid.

Les også anmeldelsen fra T.A. Haugen her.

Digresjon: Et eller annet sted i boken står ordet «faen» i en setning fra Steinar. Jeg vedder fem hele påskeappelsiner på at Steinar egentlig ikke ville ha det ordet med i første omgang. Han ble overtalt til å tøffe seg litt;) Så detaljert, tradisjonell, konservativ, troende og gjennomtenkt tror jeg Steinar J. Olsen er. Eller tar jeg feil? Boken har gjort noe med meg. Jeg har fått enda et nytt perspektiv på Stormberg og Steinar. Han er en grunder og en god og smart sjel til fingerspissene. Jeg tar alle kubjellene mine frem og heier videre. Neste bok håper jeg utgis med flottere cover, gjerne illustrasjon eller foto fra noen av dine tusenvis av gode nettvenner, kunder og/eller fans.

Jeg tror ikke jeg hadde kjøpt boken av meg selv. (Har blitt spurt om jeg vil anmelde.). Men, etter å ha lest boken, ville jeg vært svært villig til å betale for den. Fordi jeg trodde jeg kjente så mye av historien, fordi jeg hadde andre bøker jeg trodde jeg ville prioritere og fordi jeg «kjente» til hvordan det er å være grunder, trodde jeg at jeg ikke ville kjøpe boken.  -Jeg tenkte helt feil!

Å være grunder – og skrive om en annen grunder – er i seg selv en helt ærlig sak. Men, det vil ikke være fysisk mulig for meg å klare å skrive for mye negativt om en med samme blodtype og såpass familiær grunderbakgrunn som meg selv, fra samme landsdel og på samme alder. Det ville jo være å miste troen på meg selv, det som holder meg selv oppe og som gjør at jeg har et håp for morgendagene. Just to mention, altså.

Boken har språklig forbedringspotensiale og jeg savner et mer «digitalt sosialt» grafisk uttrykk, som et slags interaktivt budskap innovativt i papirs form – og gjerne lenker gjengitt for de som vil lese mer. Siste undring jeg har, er av ren fargerakettforskningskarakter: hvorfor har noen erklært kald blå som smarteste farge for Stormberg, ift dialog, papir, salg og omdømme?

Takk for den unorske, og heldigvis likevel urnorske, leseropplevelsen du gav meg, Steinar. Den trengte jeg!

Audi A1 diamond edition -en innovativ penisforlenger?

07/04/2011

De fleste kjenner til bilprodusenten Audi. Det snakkes om at Audi har verdens mest lojale kunder, og andel gjenkjøp er, etter hva ryktene sier, himmelhøyt. Langt forbi og over den berømte regnbuen der blue birds fly.

Du trenger ikke stå i en busslomme i for mange minutter, mens du kanskje bedriver tiden med bilnummer-skriving eller venter på kollektivtransporten som kommer sjeldnere og sjeldnere; antallet Audier som vil passere deg er sjokkerende. Mest sannsynlig er det en mørk, mørk blå eller svart variant som triller konservativt og passe sprekt forbi.

Audi var ikke ute og lette høyt og lavt etter noen som kunne produktutvikle eller innovere i Audi-imperiet. Det var nemlig slik at en dag banket en forholdsvis ung nordmann på Audis dør. Thomas Heyerdahl er gullsmed, og firmaet Heyerdahl ble stiftet av hans far, Sten Heyerdahl, i 1972. De skal vissnok være ledende i Norge, innen gullsmeder med sine spesielle smykker, diamanter og perler.

Heyerdahl ville skape noe nytt og unikt – en hyllest til damene. Resultat: Audi A1 – diamond edition. Han skryter på seg følgende tankerekke for idéen bak produktet:

«Diamanter og bil har mange likhetstrekk – begge vekker lidenskap og sterke følelser.»

Som navnet limited edition tilsier, det er heldigvis et begrenset «opplag» av disse glitrende kjøretøyene. I hver av de 57 vidunderene står et nummer pent gravert; f.eks 10/57.

-Hva er det med denne bilen som gjør den til en hyllest for damene?

 

1: Diamond Edition logo i forkrommet metall på rattet:

2: Anheng i Diamond Edition design med 10 diamanter i skinnsnor:

3: Audi makeup skinnskrin med innvendig speil tilpasset midtarmlene, samt makeup fra Guerlain:

4: Aluminium dørlister med Diamond Edition design:

5: Girspake med 24 diamanter. 0,48 carat totalt og logoen til Heyerdahl:

6: GPS med logoen godt synlig:

7: Nøkkel trukket i beige kunstskinn fra Audi:

8: Individuelt nummerert Limited Edition merke i hanskerommet:

9: USB kort / sertifikat med all informasjon om bilen. (Beklager ingen bilder.)

10: Diamond Edition logo på forskjermer og bakluke i forkrommet metall:


Litt syting og klaging..

For et par måneder siden, klaget jeg så lang og kald jeg var, uskyldig på egen Audi A3 (2011 modell) – på egen Facebook-vegg. Jeg tror jeg skrev høyt at jeg undres hvorfor ikke flere kvinner blir tatt med i produktutviklingen eller innoveringen, så fremt man er i besittelse av både korrekt kjønn, designkunnskap, og er i følge media og statistikker «de som tar de fleste kjøpsavgjørelser» – Hvorfor får vi ikke noe bedre og mer funksjonelle biler – ikke bare fordi vi er kvinner – men, som oppegående hele mennesker? Min påstand er at det ikke innhentes nok kvinnelig brukerbasert informasjon før det utvikles for eksempel biler. (…) Jeg tror nemlig det er forsvinnende få kvinner som får innpass i Audi-utviklingen. Eller bare virker det slik?

Jeg ble verken sint eller irritert da Audi lanserte Audi A1 – Diamond edition. Jeg ble bare så veldig, veldig skuffet! Da jeg så reportasjene fra lanseringen, ble jeg ytterligere overbevist. Tapasbuffet, champagne og pene damer viste frem bilen. Denne Audien er ikke designet for kvinner, men for menn som trenger en penisforlenger med bling – enten for seg selv – eller som en rullende gave til en dame han trenger å la blinges. Tapas er (tro det eller ei) et vanlig mannlig bestillingsfenomen i «serveringsbransjen». Champagne er ok, men boblene overgår ikke min edruelighet til sløseriet og frieriet til Audi-damene. Eller i vertfall er jeg forledet til å skulle tro at det er «kvinner som er målgruppen». Hvis kvinner var målgruppen, så send i himmelens navn noen råtasser av noen supermenn til å stå og peke muskuløst på bilen… istedet for noen kjolekledte damer! Grrr.

Slik omtaler skaperen av den diamantbefengte girspaken – tanken bak girspaken:

”Girspaken er selve prikken over i’en i konseptet. Et platinabelagt merke med ny logo er fattet med 24 ekte brilliantslipte diamanter av topp kvalitet, med en vekt på til sammen 0,48 carat. Girspaken er en sentral og visuell del av bilen. Diamantene er fattet på en måte som gir et sporty og lekkert utseende. Målet har hele tiden vært at alle modifiseringer skulle gjøres i god kvalitet og høy finish, slik Audi er kjent for.”

Audis innleide designer Heyerdahl, påstår bilen er for den moderne og urbane kvinnen/damen.


Nature has made a pebble and a female. The lapidary makes the diamond, and the lover makes the woman. -Victor Hugo

Hvorfor synes jeg denne Audi-varianten suger? Hvorfor er jeg ikke bare fornøyd fordi noen «gjør noe». Norge er ikke akkurat enere i verken design eller innovasjon, dersom jeg skal tro på det jeg har lest de siste årene. Audi Diamond edition er med på å forkludre alt som har med bærekraftig innovasjon å gjøre, og forståelse av kundegruppen man henvender seg til. Her lefles det med Audielskere av det kvinnelige kjønn – men, jeg tipper, etter egen rakettforskning, på at de som kjøper denne bilen IKKE er først og fremst i Audis egne rekker. Kjøperen er mer opptatt av bling og boblevann (og Paradise Hotel) enn av kvalitet og seriøsitet. Er det dét Audi vil? Jeg vil nemlig at Audi skal elske med som den jeg er – fordi jeg fortjener det…

Dersom Audi skulle gjort det som sikkert både kvinner og menn ønsker av bilen de skal kjøpe, det er å produktutvikle bilen til å nærme seg slik vi nordmenn lever i dag. Det skulle nemlig bare mangle at vi ikke skulle kunne bestemme fargen selv. Det skulle nemlig bare mangle at ikke bilen var standardutstyrt (og ikke som et tilleggsprodukt) med GPS og usbporter. Det skulle bare mangle at ikke setevarmeren kunne justeres til mye varmere enn i dag, dersom noen har kald rumpe.

Puter, farger og annet dill

Det skulle bare mangle at ikke fargene på seter kunne blitt individuelt tilpasset i mye større grad – og med langt flere muligheter til sesongvariasjon og løse puter. Det skulle bare mangle at det ikke kom innebygd skjermer – og digitale flermediale koblingsmuligheter – slik at vi kunne spille vår musikk direkte på anlegget – eller la poden se en film i baksetet, og konfirmanten legge ut nyeste festbilde på Facebook. Det skulle bare mangle at bilsetene stod i takt med slankere mennesker også – de med lange ben og liten pondus, eller beklemte baller. (Selv må jeg sitte anstrengt med bena, dersom jeg har hæler på skoene – for å ikke komme borti dørens rare design (det gjør vondt) – eller komme borti cruise-kontrollen.)

Det skulle bare mangle at ikke handsfree og høyttalere er standardutstyr i enhver bil. Og det skulle bare mangle at ikke det var en kobling mellom høyttalere fra mobilen og til et headset – slik at den nysgjerrige gullklumpen ikke overhørte alt allikevel.

Kjære bildesignere: kutt ut med halvveis innovasjon og korttenkt produktutvikling, godt skjult at dere tror dere gjør oss kvinner (eller menn) noen fortjeneste. Hadde noen hevet etter meg et kjede, med logoen til bilen min, da jeg kjøpte min Audi – hvilken festlighet tror dere jeg hadde brukt dette kjedet i? 57 personer skal vandre rundt med et kjede… for å vise hvilken bil de kjenner en som har kjøpt, eller har kjøpt selv.

Forståelsen av at vi ønsker oss nøkler som ikke bare er svarte, den er i for seg god. Det skulle da egentlig bare mangle at vi ikke kunne få flere farger på nøklene. At vi får en girspake som glitrer – jeg er ikke sikker på at det gjør bilen mindre forsøkt gjort innbrudd i, bedre å gire med, tryggere på veien, raskere i oppoverbakkene, bedre å sitte i eller noe som helst annet… Ikke det at noen kommer inn i bilen (Audi er en av verdens vanskeligste biler å bryte seg inn i, sies det), men det er jo ufattelig kjedelig med de som ødelegger bilen fordi de forsøker. I den urbane personens liv, beveger mange seg i utrygge gater – uten alt for mye synlig politi. Om ikke Audi A1 diamond ediotion kjører en paralell kampanje for alle oss rundt disse 57 bilene som skal rulle på norske veier i større grad, skjønner jeg godt dersom forsikringsselskapene etter hvert reagerer – og pålegger glitrende girspaker et «overtrekk». For å ikke friste unødig. Slik er det jo for alt annet vi putter inn i bilen vår. Skal ikke friste noen. Kanskje Audi forventer at de som eier disse bilene skal skru av toppen av girspaken når de parkerer?

Har alt for mange spørsmål – og alt for få svar

Kanskje ekstranøkkelen kan ha en annen farge enn hovednøkkelen? Kanskje nøkkelen kan erstattes med innloggingskoder istedet for en metallpinne? Kanskje rattet ikke trenger å være rundt – men mer som en slags joystick? Hvorfor er førersetet ikke plassert i midten, og med justerbare seter på siden – glideskinne for å «velge» plassering av setet inni bilen? Og hvorfor har ikke Audi mange flaskeholdere som er tilpasset norske standardstørrelser på f.eks halvliters flasker? Hvorfor er det ikke lokk/lås/topp/flere små lommer på den store sidelommen i bildøren? Hvorfor er det ikke en liten safé i bilen? Hvorfor er det ikke standard-skuffer under seter? Hvorfor er det så semmer kvalitet på lokket og åpningsmekanismen til vindusspylevesken? Hvorfor er det ikke øretelefoner innebygd foran og bak, enten for å hente ut musikk, velge egne kanaler, eller høre mens mor hører på far i telefonen i forsetene. Hvorfor er det ikke større speil på solskjermen på begge sider? Hvorfor er det ikke speil i baksetet?

Og hvorfor i all verden har noen av oss et ønske om å koble ganske ukjente unge herr Heyerdahl til «selveste» Audi? (Akkurat nå fant jeg ikke de fagartiklene om nettopp dette temaet, dvs når relativt solide store firmaer kobles med ukjente eller andre aktører av høyest annen «verdi». Hvis noen har lenker, please legg inn i kommentarfeltet.) Har diamantene blendet Audi-sjefene?

Makeup – for hvem?

Deretter kommer det ugeniale valget av Guerlain makeup. Som om alle kvinner bruker samme farger og merker i en rekke av produktene. Min påstand er at dette var virkelig lite  gjennomtenkt. Slik er sjelden norske kvinner. Jeg kjenner i vertfall ingen som er fan av kun ett merke… Dessuten er det etter hva jeg vet: norske damer er dessverre ikke flinke nok til å kjøpe Guerlain. Hvorfor ikke velge fra øverste hylle, Audi?

Hvorfor sender dere med bilkjøperen diamanter, smykke og sminke –  i stedet for det vi virkelig trenger at dere bruker penger på å utvikle bedre løsninger for?


Krav til bærekraftig design og produktutvikling må vi vel kunne forvente i verdens rikeste land?

Aller mest minner dette meg om den noe litt typiske norske tankegangen – bare man gjør noe – så er det godt nok. Vi vet kanskje ikke bedre? Hvorfor stiller vi ikke krav? Hvorfor fokuserer vi ikke mer på bærekraftig produksjon, design, entreprenørskap, sosialt entreprenørskap og skaperkraft enn vi gjør i norsk skole i dag? (Skal skrive en bloggpost om blant annet Ungt Entreprenørskap snart. Spar evnt kommentarer om UE/UB/SB til da? 🙂 ) Hvorfor reagerer ikke du også på latterliggjøringen av hvordan produkt x mikses med produkt y og dermed automagisk må bli en suksess? Hvorfor er den norske forbrukeren såpass lite kravstor til hva vi skal bruke pengene på? Enten det er hvordan matkjedene tilbyr deg varer, læreren som håper å dø eller pensjoneres før IKT kommer inn i klasserommet, eller Jarlsbergostens egen fortreffelighet i smak og antall nøkkelhull på emballasjer.

Har vi for mye penger og olje? Hvorfor er vi ikke mer opptatt av mer enn noe som glitrer? Eller er det gull alt som glitrer? Hvorfor vil vi ikke at bilprodusentene skal tenke på hva som kan lages og gjenvinnes av bilen når den ikke triller lengre? Hvorfor ønsker vi ikke mer fokus på stoffet i setet, eller skinnet på rattet? Hvorfor forventer vi ikke mer? Er det godt nok?

Dette minner meg også om flere av vår tids klamme mikser mellom organisasjoner og «bærekraftige NGOs eller liksom NGOs» som sammen med produsent x lager et produkt eller tilbyr en tjeneste. Dermed er alt greit, liksom. Som om bare man tar med faktor «god samvittighet» eller «design» så har produktet atuomatisk større verdi og er en ubetinget suksess. Krever vi virkelig ikke mer fra dagens produsenter?

-Noen ganger helliger målet middelet, eller var det motsatt?

Audi A1 diamond edition er innovasjon i smykkekunst, men overhodet ikke bærekraftig innovasjon i bildesign. Det er produktdesign – så absolutt, men ingen produktutvikling for bilbransjen. Mer et sidespor. Mulig alle spor er gode spor? Dessuten er det jo slik at et sted må man begynne, og jeg er bare så utrolig utålmodig…Er det særlig bærekraftig å bruke diamanter – på en girspake?

Jeg påstår at Audi A1 diamond edition er et produkt på en blindvei, som fører til omtale, men ikke nødvendigvis flere og langsiktige nye lojale kjøpere. Ikke har Audi vært best i klassen til å ta kvinnelige bilkjøpere på alvor fra før heller, og ikke tror jeg de treffer denne gangen. Denne limited edition er heldigvis limited. La oss bare håpe at folket forteller at valgmulighetene innen farger på interiør og eksteriør, nøkkelfarger og ulike girspaker selvsagt skulle vært mer valgfritt. Det skulle bare mangle.


Underordnet informasjon: prispåslaget for diamond-designet er ca 30% høyere enn det en «vanlig» A1 koster. I følge Harald Møller, er prisen på  A1 rundt 215.000 (gj.snitt utstyrt.) Diamond edition koster rundt 300.000. Det er en 1,4 TFSI S tronic, eller en TDI S tronic som er er utgangspunktet for Diamond edition.

Artig lesning dersom du har tid til overs er:

-Ingen suksess etter oljen

Norway, entrepreneurial paradise

Sosialt entreprenørskap, Paul Chaffeys blogg

Diderot – fine tings forbannelse

Tjenesteinnovasjon

Ekskluderende innovasjon

Ellers er det mange bra bloggposter fra blant annet BI/Handelshøyskolen om temaene innovasjon, entreprenørskap, bærekraft, koblinger og annet snadder. I denne omgang tar jeg med bra ord fra Audun Farbrot:

Samfunnsansvar som bedriftsmote,

Balansegang i verdikjeden,

Bedre etikk i butikk.

(Kunne egentlig lenket herfra til evigheten om bra artikler og store eller små tanker om temaene.)

Har du lest helt hit, så skal jeg ta meg ikke ta meg bryderiet om å fortelle hvilken ekstremt rakettforskerfaglige tyngde, reell kompetanse og erfaring jeg sitter med – når jeg bruker så mange ord og er direkte bloggskuffet over Audi. Det fortjener ikke Audi. Og ja – jeg kommer til å skule bort på dem som har kjøpt bilen. For å se hva slags mennesker det er. Og det er ikke kun beundring i mine øyne da. Det burde det vært.

-Jeg er veldig, veldig skuffet fordi Audi tror jeg ønsker diamanter, smykke og makeup – fremfor trygg, rask, estetisk vakker, praktisk, billig og miljøvennlig bil. I nevnte rekkefølge.


Din lykke og andres ulykke

31/10/2010

Hvis du tror din oppfattelse av egen lykke ikke betyr så mye for andre enn deg selv og dine nærmeste, eller spiller noen stor og viktig rolle for oss andre – her er en annen mulighet:

-din lykke betyr nemlig særdeles mye mer for den norske befolkning enn du aner!

Jeg advarer deg herved: dette er min lengste bloggpost noensinne.

I mange år har begrepet «lykke» opptatt meg. Jeg bruker ordet bevisst i alle foredrag, overfor kunder og selvsagt i egne tanker og formuleringer. Alle har meninger om lykke. Da professor i statsvitenskap Ottar Hellvik, tidligere i år skulle presentere det norske folks lykkenivå, populært kalt Lykkebarometeret, på et foredrag i Asker bibliotek, da måtte jeg få det med meg.

Hellvik er mannen bak selve oppfinnelsen Lykkebarometeret. Vi har i 25 år vært mer eller mindre «avhengige» av hans og hans stabs teorier, metoder, studier, erfaringer, beregninger, analyser og resultater, dersom vi lurer på i hvor stor grad vi er lykkeligere – eller ulykkeligere, nå enn for syv år siden. Lykke for meg, er gradert etter min egen evne til å føle og oppleve kjærlighet til livet og verden rundt meg.

– Og hva så, tenker du kanskje? Du føler mulig selv at du har oversikt på hvor lykkelig du og dine nærmeste er – de som faktisk betyr noe for deg «in the bitter end»? Dersom «in the bitter end» betyr ved livets slutt – det vil si DØDEN – eller ved veis ende, oppgjørets time eller «når alt kommer til alt»… Da er min teori at man bør inkludere døden og «oppgjørets tanker» i en slik undersøkelse.

Godt inspirert av egne tanker om å livet og døden, kraftig blandet sammen med egne erfaringer fra omgivelsene rundt og det jeg har hørt, lest, sett og blitt fortalt – hva med uttrykket: Når du kjenner døden, kjenner du livet? I går skinte Klungland jr i stolen hos Skavlan, og fortalte om tilgivelse og betydningen av å tenke postitivt – og å handle utifra det gode. (Og svært mye annet vettugt og stort.)

Reaksjonene under Skavlan-programmet var, på blant annet Twitter, entydige. Adjektivene og beundringen var utelukkende postitiv. Underforstått: han viser slike sider vi andre også gjerne vil tilegne oss, lære om, ha mer av…(?) For noen uker siden kunne spesielt interesserte se dokumentarfilmen om Anne Margrethe Lund og VÆREKRAFT. Igjen handler det om kunnskapen om døden, som gjør noe med oss mennesker. De som overlever ulykker, krig og/eller andre nær-døden-opplevelser, og de som ser sine aller kjæreste dø, eller ser er på vei til å dø. Det er da vi/de fleste av oss virkelig lærer om hva som betyr noe i livet. Hva som er egentlig lykke. Er det ikke?

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde fått muligheten til å være en av de som besvarte i en slik undersøkelse, men jeg blir liksom ikke plukket ut av Synovate og Norsk Monitor til slikt.Hva jeg ville svart hadde selvsagt ikke nevneverdig betydd noe som helst for totalbildet, men jeg ville visst enda mer hva jeg blogger om her og nå:) Noen synger om lykke, noen blogger om lykke. Alle er vi opptatt av lykke på en eller annen måte.

Levevilkårsindeksen forteller om ditt leve & lykkenivå, og er ofte politikeres lille eller store «bibel». Disse målingene har mange av oss sett og hørt blitt brukt til å slå andre i hodet med, eller sirlig limt inn i skrytealbumet for å «bevise» hvor flinke man er til å styre landet, innføre nye reformer eller i etterkant av andre store avgjørelser.

Det å sette en verdi på følelser, er i seg selv en alvorlig halsbrekkende øvelse. Viktige målingsfaktorer er Statisk Sentralbyrås mange sirlige nøyaktige tabeller, fakta, rapporter,  kartlegginger og alle statistikker over tid som handler om livskvalitet – altså: lykke. Ut i fra landets brutto nasjonalprodukt kan mangt telles og måles. Annet hvert år utføres undersøkelsen. 3.000 oppfordres og velges ut til å delta. Det forklares at et sted mellom 0,4 og 1,6% ikke vil svare på det første spørsmålet:

«Vil du stort sett beskrive deg som meget lykkelig, ganske lykkelig, ikke spesielt lykkelig eller slett ikke lykkelig?»


Seth Godin hadde for et par dager siden følgende bloggpost: «On buying unmeshurable media«. Ved å ta vekk ordet media, og sette inn «verdier» i stedet – er bloggposten hans fritt oversatt under. Bruk den til hva du vil, jeg synes den passer når man tenker system, budsjettering, ansvarsområder, forretningsplaner, strategier etc.

…bloggposten fortsetter, fortsetter og fortsetter utrolig nok, under illustrasjonen.

Man trenger ikke være rakettforsker (uttrykket er muntert sakset uten tillatelse, fra @gislevonen på Twitter), for å forstå at å måle noe som i utgangspunktet ikke kan måles (følelser), er umulig for de fleste av oss. Men, vi trenger en så nøyaktig indikator som mulig på vår levestandard, og staten tar heldigvis alltid på seg de umulige og vanskelige oppgaver:) For å analysere nordmenns lykkenivå har  professor Hellevik hittil ledet dette arbeidet. Han har laget en skala mellom ytterpunktene på materialistisk og idealistisk verdisyn.

Et av de momentene og på en av de særdeles velfyllte power-point-slidsene til Professor Hellevik, fortalte at et av spørsmålene i levekårsundersøkelsen er: om recipenten har mikrobølgeovn i sitt hushold?(!!) (Det var i vertfall slik jeg forstod det, da han presenterte Lykkebarometerets innhold.) Bare dette spørsmålet alene, er nok til at jeg er skeptisk og føler meg som en rakettforsker. Jeg tror nemlig at mikrobølgeovn betydde snev av lykke/tilfredshet en gang på åtti- og nittitallet, men som overhodet ikke gir annet enn en ukjent grad av frykt og flauhet (?) hos en mikrobølgeovn-eier i dag.

Resten av undersøkelsen, slik den har blitt vektlagt og arbeidet med til nå, trenger ikke å være like lite samsvarende med nåtiden i fremtiden. I siste melding fra Regjeringen om levekår, står det også at OECD stadig publiserer en stor mengde statistikk om ikke-økonomiske verdier, og i Samfunnsspeilet kan vi lese om nøkkeltallene over befolkningens levekår. Indikatorene har blant annet dekket: 1 ) befolkning 2 ) helse 3 ) pleie og omsorg 4 ) utdanning 5 ) arbeid og arbeidsmiljø 6 ) inntekt, lønn og forbruk 7 ) trygd, sosialhjelp og barnevern 8 ) boforhold og boligøkonomi 9 ) fritid og kultur 10 ) kriminalitet 11 ) sosial og politisk deltaking 12 ) økonomi.

Alder, sivilstatus, kjønn og en rekke andre kriterier krysses med svarene.


EFFEKT PÅ LYKKENIVÅ – står det som overskrift på tabellen over.

For meg som verken er rakettforsker, Professor, politiker, psykolog, sosionom, sosiolog eller statsviter, kan jeg selvsagt bomme grovt nå – men, for meg virker det som om omtrent alle disse sannhetene som vist i tabellen over, er…eh spesielle. (Les og tenk selv..) Jeg ønsker vi får offentliggjort undersøkelsens innhold og utseende i forkant, og resultatene i etterkant. Ikke bare konklusjonene…

Jeg håper på flere lykkedebatter og verdidebatter. At ikke bare selve indikatorene blir diskutert, vurdert og sammenlignet med både Europas og de internasjonale måleenheter, men også at metoden undersøkelsen gjøres på, og hvordan tallmaterialet blir forvaltet videre.

Spørsmål jeg har stilt meg (i tillegg til at jeg nikker kraftig til Stiglitz-anbefalingene. Lenke følger litt lengre nede.):

-Hvordan fanger målingene opp frykten for å ikke få eldreomsorg, sykehustilgang og pleiehjemsplass? Hvor mye veier svaret på alt som har med eldreomsorg og pleie for de som er «friske», versus de som har opplevd krigen, er handikappede, pensjonister, uføre, døende, innlagte, husløse, rusmisbrukere eller de som er deres nærmeste? Er det utviklet gradering/vektlegging på svarene fra de som «har førstehåndskunnskap»? Eller er et svar et svar…? Slik jeg leser tabellen, gir de ingen muligheter for å forstå hvilke andre verdier/indikatorer de er målt mot. For at denne undersøkelsen skal ha noen funksjon for fremtidens avgjørelser, må vel 75-åringens svar telle mer enn 15-åringens?

-Hvordan bruker f.eks Nav disse målingene? Nav er selve «dommeren» på om en borger er arbeidsdyktig eller ikke – men, de eksterne oppfatningene preges etter mitt syn av et ekstremt utydelig regelverk. Nav overprøver fagpersoner (i følge media og «sannheter» hos mange. Derfor er Nav øverste organ i eventuell arbeiddyktig eller udyktig.) I og med at alt er relativt i denne verden, så vil hvert menneske både ønske seg og håpe på å bli tatt på alvor. Allikevel; er det mulig å lage et enda tydeligere regelverk?

Hvis vi tenker oss til at de viktigste momentene på Lykkebarometeret virkelig virker, så gir det etter hva jeg har forstått både bedre liv, mer energi, større deltakelse i samfunnet og mer optimisme og aksept for egen situasjon. Dersom «tilfredshet med egne nære relasjoner» slår mest ut – også i fremtiden også – da vil mulig Nav (og andre?) kunne bruke det i sitt arbeid?

Jeg forkorter bloggposten til det ytterste (hehe) ved å kun sette noen stikkord her som kan få dine tanker mot følgende: ferie (hvor langt, hvor ofte, med hvem), internet (hvilke plattformer, hvor mye tid, hva slags innhold), en personlig veileder (én kontaktperson, slik vi har fastlege…), bevegelse (tur i skogen eller tur på byen, trening eller husdyr og bondegård?) politikk og eller aktivisme (er det greit eller ikke, og evnt hva er greit?) kreativ utfoldelse (er dette å skrive bøker, male bilder, håndarbeid, blogging, illustrering, avisinnlegg? Hvor ofte, hvor mye, tidsgrenser, publisering?)

-Ivaretar denne målingen alle som ikke har den arbeidskraften de mener å ha? (Jeg er personlig motstander av kravet om fulltidsstilling i offentlig sektor. Det ville være å undergrave et styres og lederes klare ansvar og PLIKT for å bemanne rett, forvalte ressursene – for brukerne – og dermed samfunnet generelt. Jeg er også motstander av et likelønns-prinsipp mellom sykepleiere og industriarbeidere.)

I mitt hjerte er nordmenn dårlige på blant annet sosialt entreprenørskap, og sysselsetting av mindre arbeidsføre medmennesker. (Gis det nok incentiver fra statlig side? Er vi fornøyde med tiltakene som eksisterer i dag?) Hvor finner vi målingene som omhandler: de som har blitt uføre (for å pynte på statistikken som rammet oss hardt.)? Hvor er de som mener de ikke blir fulgt opp eller får den støtte de mener de har krav på for å tilrettelegge arbeidsituasjoner for dem? Har disse noe sted de egentlig kan fortelle om sin frustrasjon og frykt? Kan vi bruke deres følelser og meninger til noe? Betyr det noe?

Hvor er kvinnene som mulig blir og fortsetter å være hjemmeværende, på grunn av barnehageusikkerhet og/eller skjevhet i hjemmets arbeidsfordeling? Hvor er de som ikke får fast arbeid, grunnet «vanlig deltidspraksis» i helsesektoren? Hvor er alle de som er arbeidssøkende, men lever på familien eller andre? Hvor er de husløse, narkomane, pensjonistene, krigsveteranene og eks-fengselsfuglene som vil jobbe litt eller mye? Hva oppfordrer undersøkelsen disse til å svare – hvilke muligheter har man for at disse tallene/verdiene blir synlige? Hadde det hjulpet for noe eller noen dersom vi vet mer? Hjelper det virkelig på mestringsfølelse og lykke, dersom politikere og fagpersoner proklamerer at «sosiale tilstander» går i arv? Er det å gi mer eller mindre håp for disse «arvingene»?

Kan man måle frykten for å forstå hvordan lykke kan oppleves?

Vil svarkvotienten og deltakelse bli større eller mindre, bedre eller forverret, dersom undersøkelsen også ble lagt ut på internet?

Betyr miljøtrusselen ulikt, og i tilfellet hvor mye, ift geografi, alder, inntekt og utdannelse?

Betyr globalisering noen endring i begrepet «nære relasjoner»? (Kan venner på nettet erstatte noen/noe? Vil mengde og kvalitet på opplysning og informasjon skape følelser som er viktig for lykke?)

Betyr det noe om undersøkelsen besvares når som helst i måneden av fruktbare kvinner? Har hormoner noen påvirkning i oppfattelsen av lykke????

Er det mulig å la nære dødsfall/dødsopplevelser bli implementert som en indikator? (Død er motsatt av mulighet for lykke.)

Blir økt levealder – krysset med frykten for pleieomsorg noensinne? Og dersom de nye universelle byggelovene gnis inn samtidig – hva blir resultatet da? Vil noen av dagens boligbyggere, bo i de statistisk altfor driftsdyre, flere etasjes, adkomstutfordrende boligene når de blir eldre? Hvem skal bruke disse handikapbadene dersom badet ligger i 2. etasje, og beboeren ikke kommer til og fra huset – på grunn av veien opp eller ned? Hvem vil bo i et boligfelt med mest småbarnsfamilier?

Hvor er frykten for pensjonsutbetalingene? At det er nok når den tid kommer? Kunne en slik indikator blitt brukt til noe?

Hvor er muligheten til reell makt tatt med? Har «folket» mer makt eller ikke?

-Hvor blir utdanningskvaliteten og barnehagekvaliteten lagt inn? Dersom utdanningen har noe å si på inntekten og muligheten for arbeid, eller barnehagekvaliteten har noe å si på hvorfor du bor der du bor eller om du er arbeidssøkende (eller sur og sint på at ikke det er mer likestilling i hjemmet og lokalsamfunnet), hvordan fanges dette opp? Eller skal det fortsatt være det som er politikk og religion?

Denne bloggposten er så lang, at jeg føler for å kommentere det. Jeg har skrevet dette mest for egen skyld, for å sette ord på noen av de tankene og refleksjonene jeg har gjort over fenomenet «lykkebarometeret» – og hvorfor jeg ikke bare slår meg til ro med at «slik er det.» Du kan velge å ikke være irritert eller ulykkelig fordi jeg skriver langt. Det er ditt eget valg å lese.

Blogging (i stedet for i et word-dokument – eller i en notatbok) kan gi meg tilbakemeldinger og korreks som jeg tror jeg vil like å motta. Som du forstår; jeg ønsker det:) Hadde jeg ikke hatt internett, ville min livskvalitet vært merkbart dårligere. Min tilgang på internet gir meg stor og målbar grad av lykke!

Nå slipper jeg å gå i egne tanker, og til slutt ende opp svært så ulykkelig og trist for at jeg ikke klarer å forstå mer. Mulig liker jeg ikke at ordet «lykke» blandes inn? Mulig vil jeg endre navnet til Livsbarometeret»? Uansett – jeg ønsker meg rimelige åpne kilder til undersøkelsen neste gang. Før og etter. Jeg ønsker hele Stiglitz-kommisjonens anbefalinger hjertelig velkommen! Om du orker å lese den, ivaretar den det meste, mener jeg. Det gjenstår å se om regjeringen kan bruke resultatene på nye og bærekraftige måter i fremtiden.

Stigliz-kommisjonens anbefalinger i «Commision on the Measurement of Economic Perfomance and Social Progress (også kalt Stiglitz-kommisjonen) sine anbefalinger vies oppmerksomhet i følge regjeringen.no. Jeg tror den kommer i grevens tid, ift det videre viktige arbeidet med å måle nordmenns lykke.

Stiglitz-kommisjonens anbefalinger og rapport var så ufattelig interessant, at jeg lastet den opp på Slideshare. Du finner rapporten i sin helhet nederst på denne lange og lykkelige bloggposten. (Rapporten har 292 sider, og er på engelsk. Finnes også på Fransk dersom det gjør deg lykkeligere fordi du da forstår mer.) Å forstå er en form for mestring. Dette er et godt brukt ord, og kan utløse lykkefølelse. Grad av mestring. Mestringsgrad.

…bloggposten fortsetter, fortsetter og fortsetter utrolig nok, under illustrasjonen.


Det er mitt voksne ansvar å fylle mitt liv med mest mulig lykke, og ikke minst eie tankene og følelsene som gir og fordrer til mest mulig lykke. Slik er det for meg. Dersom jeg er avhengig av andre, for å være lykkelig – den dagen håper jeg ikke kommer. Jeg kan være eller bli avhengig av andres pleie og omsorgsevne/vilje – men, min egen oppfattelse av lykke er opp til meg. Dette skal jeg forklare under neste illustrasjon…

Dersom du kan påvirke din egen lykkefølelse, vil du da gjøre det? Er det et viktig spørsmål å få svar på om det er endringsvilje i mengde lykkefølelse? Eller er det å gripe inn i privatlivet til folk? (hehe). Jeg skriver hehe med stor iver (en slags lykkefølelse) – for nordmenns dobbeltmening om «mye» er etter min mening meget synlig.

Kan tydeligere, mer, oftere,  bred budskapsformidling om sult, nød, hunger, katastrofer, død, drap, vold, mishandling og lignende på noen som helst måte gjøres slik at vi opplever større takknemmelighet og glede for å være til? Kan man bruke frykten til å gjøre noe med egen oppfatning av lykke og av begrepet «leve»? Det er ufattelig mange måter å formidle budskap på, og med noen få oljekroner – kanskje det går? Om det trengs, selvsagt. Vil ikke sløse med oljen:)

Kan noen mene noe mer fra offentlig hold om hva som er best ernæring – og hva som er rus – som folk flest forstår og kan følge? Vil det være av betydning for folks lykkefølelse å få mer sukker – kortsiktig og langsiktig? Hvorfor kan ingen ta upopulære spørsmål inn i undersøkelsen? Om rus – og forklaringer hva slags ulike former for rus det snakkes om. Fordi undersøkelser som innholder spørsmål/meninger/eksempler om rus, sykdom og ernæring fort kan havne i gale hender, så går jeg utifra at disse spørreundersøkelsene er og blir laget vanntette for evnt misbruk av innsamlede opplysninger.Vi har noen av verdens beste innen sikkerhet og databehandling/deling – kanskje de kan bidra?

Vi har alle kunne hatt godt av å forstå hvor utbredt alkoholisme egentlig er (det er noe som heter mørketall), hvor mye smertestillende (reseptbelagt og ikke), hvor mye folk spiser (og hvor mye de kaster.) Mange av disse tallene finnes allerede, men å implementere disse i samme lykkeunivers – og vår egen oppfatning av forholdene. Ja, det ville vært mer enn interessant.

Jeg prøver å komme på hvorfor vi ikke bør vite dette, men klarer ikke å komme på noen fornuftige nok grunner. Åpenhet, transperente forhold… Dersom grunnen er at det folk ikke vet, har de ikke vondt av – at det kan oppildne folk, skape frykt og redsel… Hm, jeg tror ærlighet vil vare enda lengre. Stikke den berømte lykkefingeren i lykkejorden. Det er vel derfor denne lykkeundersøkelsen egentlig finner sted? Eller har jeg tatt feil? (Jeg begår feil, jeg også.)

Innimellom folks oppfatning, dersom noe egentlig kunne vært konstant, så kunne en måling vært interessant, hvis den hensyntok tidspunktet ift en valgperiode/valgtidspunktet, eller ift store globale hendelser, når den fant sted. Mest sannsynlig vil man få et enda bedre/tydeligere resultat, dersom de samme personene også svarte mer enn én gang i løpet av et gitt tidperiode. Mest sannsynlig ville også det vært interessant å følge en hel gruppe gjennom et liv, med akkurat de samme spørsmålene.

Mest sannsynlig kan det også tenkes at «noen der ute» har gode forslag til videreutvikling av denne type målinger. (Crowdsoursing kan det gjerne kalles.) Mange fagpersoner blir intervjuet og forsker på temaene hver på sin tue. Må det tydeligere frem noen flere versjoner av: født sånn eller blitt sånn?


Mulig bør slike barometre analyseres av et par frittstående grupper både faglig og ikke-faglig, for å ivareta «folk flest». Alle skal med! Viktigheten av universell utforming i spørsmålsstilling, oppsett, oppbygging, kryssing og analysemetode (+++), vil være vesentlig dersom de som skal komme med «the conclution» egentlig skal ha noen konklusjon som er av verdi for noen andre enn seg selv.

Hvis vi skal fortsette å slå oss på brystet og si vi er best på likestilling, at kvotering funker, at vi er gode på entreprenørskap (og ikke innovasjon), at vi har «penger på bok» (men, ingen aner om hvordan VI mener de skal brukes, forvaltes eller fordeles, eller om vi mener noe om vi tror dette fondet blir brukt opp før vi føler vi får vår del..), vi har stor natur, vi tar klima på alvor, vi har et rikt dyreliv, vi har likestilling, vi har full barnehagedekning, at vi er et av verdens beste land å bo i – ja, og du kjenner alle disse setningene som mange av oss ikke forstår hvordan har oppstått.

Det er denne undersøkelsen som virkelig er VIKTIG for oss. <–Det har blitt en stor sannhet for meg. Viktigheten av denne undersøkelsen:) Derfor er det denne FLERE av oss burde få muligheten til å delta på.  Nesten alle som har lov/potensielt blir trukket ut til å delta i denne undersøkelsen, er for eksempel på nett. Går det derfor an å bruke noen av våre spor, lokasjoner, clouder, reell betalingshistorikk og allerede registrerte offentlige data til noe som helst?

Er denne undersøkelsen i det hele tatt «gyldig», fordi mennesket får utfordringer med utenforståendes påvirkning når de sitter der hjemme og krysser av? Betyr folks partipolitiske eventuelle tilknytning i det hele tatt noe i analysearbeidet, eller kjønn, nasjonalitet, alder eller har noen tenkt på partner/ektefellen som kan true noen til å krysse feil….

Ikke får hele Norge lov til å stemme via mobil eller nett, fordi vi kan bli truet, kjøpt-og-betalt eller påvirket av noen. Men, denne undersøkelsen – som jeg gjentar at jeg mener er viktigere enn mange tror – den skal vi kunne dille med en sen kveldstime etter at minsten har grått seg i søvn, mannen inviterer til litt kos og svigermor maser (igjen) på Facebook? For å ikke snakke om alle e-postene som burde vært sendt, og husarbeidet som skriker taust.

Nå gjelder det hvordan neste undersøkelse blir til slutt – og hvordan den kan brukes på best mulig måte, av alle som kan ha nytte av den.



I et forsøk på ærlig optimisme og bunnsolid lykkebergnings-skepsis, har jeg brukt så og si hele lørdagen til å utbrodere viktigheten av noe som kunne vært viktigere enn det forhåpentligvis er. En bedre undersøkelse vil mulig ta fra en hel haug papirflyttere sin jobb, og noen politikere hadde ikke hatt så mye å si og mene om så mangt. Mulig hadde effektiv informasjonsinnsamling, spart samfunnet for noen kroner, og hva koster egentlig denne forskningen oss, totalt sett? Kanskje har noen «der ute» laget programmer som fungerer enda bedre enn de man bruker i dag?

Men, kanskje ønsker vi ikke å vite, fordi litt av livet handler om å ikke vite alt. At det å ikke vite hva som skjer mest sannsynlig er lykke. At lykke betyr å leve – et håp om morgendagen. At håpet gir nok energi til å delta i samfunnet, fordi man ser det er alltid noe å ta tak i, mene noe om, bidra med og være til hjelp for noen. -Og da er det like greit å spørre: hvordan kan man vite at folk ikke har lyst til å vite, eller vil bli lykkeligere av å vite mer?

Sannelig er jeg ikke der jeg begynte…. Kanskje konkluderer jeg foreløpig med at dårlige undersøkelser må forkastes, dersom ingenting er målbart. Har Seth Godin rett? (Og alle de andre som har stilt spørsmålstegn ved denne undersøkelsens egentlige nytteverdi?) Kan en annen analyseform og innhold gi så gode svar at det gir utslag på innovasjon? På likelønns-utfordringene? På entreprenørskap eller gir en bedre helse? På eldreomsorgen? Jeg føyer også til at jeg ikke har oppdaget noe tegn på internet til at noen har motsatt seg en kraftig endring av Lykkebarometerets metoder og innhold.

Innbiller meg at ingen kan svare på hvor bra «den nye undersøkelsen» blir – før den er prøvd. Og ingen vet heller svaret på hva lykke er, før du er nærmest døden. Så det så.


«Du kan tro at du kan bli lykkeligere, og du kan tro at du ikke kan bli det.

I begge tilfeller vil du få rett.»


PS: Lykkefølelsen min steg til slutt ikke i takt med antall ord i bloggposten. (3.888 ord. Dvs målbart.)

Her er noen relaterte lenker:

Aftenposten: «….ikke som andre lykkelige?» 06.04.10

Vil du sende Professor O. Hellevik en e-post? Trykk her.

Thomas Hylland Eriksen: Storeulvsyndromet

Daniel Gilbert: Stumbling on Happiness

Nettprat om lykke. Professor Hellevik svarer Aftenpostens lesere på nett.

Bloggen: Honest Thinking.org

Seligman: Ekte Lykke

Stefan Klein: Lykkeformelen

Anne Hafstad, aftenposten.no: Finn din egen lykkeformel

Utdrag fra nettprat om lykke med Professor Hellevik:

Ottar Hellevik: «Lykke er en følelse av glede og velvære som vil svinge over tid. Det vi spør om i Norsk Monitor er det mer generelle stemingsleiet en har, hvordan en vanligvis føler seg. Ekstatisk lykke er utvilsomt noe en bare opplever i korte øyeblikk, om det noen gang skjer»

Stiglitz-kommisjonens anbefalinger:

-og skal jeg være helt ærlig: det gir meg et snev av lykke dersom du kommenterer:)

En tid for alt

09/09/2010

«En god ting kan ikke gjentas for ofte», sies det.

Derfor lagde jeg en liten blogg-video, komponerte og spilte inn egen musikk underveis.

Her er er resultatet:


Jeg har ikke spilt inn noe på Macen før, og har i anledningen lært enda mer som jeg vil bruke neste gang jeg lager musikk. ( Ja, det er lange og spenstige passasjer denne gang, men det tok utrolig lang tid å redigere….derfor ble det som det ble til slutt.. Ble ferdig særdeles sent i natt.)

Selve sangen heter «Life so simple«.


Hvis du har tid og anledning til å skrive en kommentar blir jeg veldig glad.


Skal du ha hamburger?

06/06/2010

Nå har jeg sett meg lei på bensinstasjonansatte som er tvunget til å prøve å selge meg ulike ting jeg ikke har tenkt til å kjøpe. Du kjenner vel fenomenet? Det finnes knapt noe mer irriterende enn å stikke innom en bensinstasjon midt på natten, i øs pøsende regn – og få høre: Trenger du bilvask?

På grunn av bensingigantenes monopolistiske situasjon, blir både kunders og ansattes lojalitet misbrukt. Manglende alternativ gjør at de aller fleste av oss ikke har noe annet valg enn å akseptere. Men, er det slik vi vil ha det?

I dag fant jeg ut at jeg ville spørre en av de ansatte på Shell. Siden jeg hadde handlet med henne før samme dag, i tillegg til tidligere i uken – innbiller jeg meg at hun husket at jeg hadde svart at jeg var vegetarianer hver gang jeg fikk spørsmålet om jeg ville ha en hamburger. Blikket hennes røpte at hun nærmest unnskyldte seg, og akkurat det samme ydmykende blikket har jeg fått før. Som når du kommer midt på natten i regnvær og tenker at det siste du har lyst til akkurat der og da, er faktisk å ikke vaske bilen.

Jeg spurte om de ansatte noen gang ble spurt om hvilke reaksjoner de møtte hos kundene. Vi blir aldri spurt, svarte Shell-damen. Og hun la til: –og det er veldig kjedelig. Klart disse kampanjene må være et slit for de ansatte, for de blir jo stemplet mer enn en gang pr dag som dummere enn de er.  Mange rister kanskje halvblidt på hodet og tenker at «disse bensinstasjonskampanjene, altså» – og plasserer irritasjonen der den hører hjemme. Tror de.

Hadde jeg vært flue på veggen på personalmøtene, så hadde jeg sikkert hørt om de ulike premiene som de ansatte kan få ved å selge x og y antall bilvask, boller eller hamburgere. I tillegg er det garantert en eller annen «straff» eller «bot» som de ansatte må gjøre opp for, dersom de glemmer å spørre. Incentivene er ukjente – men, det går mest ut over deg og meg.

Hvorfor ønsker ikke de ansatte å skulle få flere valg i kampanjene? Slik at ikke han som kjøper fem pølser i tillegg blir spurt om hamburgere? Eller at dersom det regner, så har de noe annet klokt å tilby? Eller at hun med Grete Roede t-skjorte ikke blir fristet mer enn nødvendig? Eller at skolebarna som kommer innom, ikke skal måtte takle flere fristelser enn de behøver? Eller at tante Gro som handlet brød, melk, pålegg og smør – sannsynligvis ikke kom for å proppe i seg en hamburger også? Slutt å tukle med oss kunder. Slutt å ødelegge yrket «selger». Som om ikke personlig service betyr noe for noen lengre. Griskhet, kalles dette på englespråket.

Her i Norge skjuler vi tobakken, bak grå dører med nøytral skrift på. Godteriet skal gjemmes for hylende sukkersultne barn. Å få spørsmål om boller og hamburgere hver gang vi må tanke bilen – er det etisk forsvarlig?

Det mest merksnodige er ogå at to ulike bensingiganter svært sjelden kjører slike kampanjer samtidig. Mulig er det bare tilfeldig. Kampanjene varer sjelden for lenge – og det finnes garantert noen statistikker over hvor lenge de antar vi kunder orker dette – og de ansatte orker det.

Hadde det nå enda vært frukt eller salat de hadde som kampanje, ville vi akseptert det noe bedre da?

På postkassen kan jeg ha nei takk til reklame, og på datamaskinen har jeg ulike program som hindrer pop-up vinduer og jeg har egne spamfiltre på e-postprogrammene. Så lenge det er monopolistiske situasjoner i bensinverdenen, og i kiosk/butikkverdenen på søndager og kveldstid – det både trengs og behøves noen føringer snarest!